4.6. Den revolusjonære dynamikken

Ved inngangen til 1990-tallet var det mye som tydet på at den kurdiske frigjøringskampen var ved å gå inn i en helt ny fase, samtidig med at både den utenriks- og innenrikspolitiske situasjonen var i ferd med å endre seg og skape helt nye vilkår for PKKs operasjoner og virkemåte. Mange av de nye elementene var egentlig resultater av en utvikling som hadde vært på vei lenge, men som på dramatisk vis plutselig virket sammen til å skape en ny og mer eksplosiv situasjon. Konkret handlet det om så forskjellige ting som:

1) den kurdiske motstandskampen var i seg selv blitt til en virkelig folkeoppstand (med masseprotester og generalstreik inne i de kurdiske byene, sammen med skapelsen av en reell "dobbeltmakt" i årene 1991-1993 og massiv utbygging av alternative kurdiske institusjoner slik som eksilparlamentet og fjernsynskanalen Med-TV)

2) fremveksten av et mektig og organisert mafiavelde helt til topps i det tyrkiske statsapparatet, parallelt med utbyggingen av landsbyvaktsystemet, kontrageriljaen og de halv-offisielle dødspatruljene

3) det oppsiktsvekkende gjennomslaget for den islamistiske massebevegelsen sammen med reorganiseringen av den ytterste høyre- så vel som venstresiden i Tyrkia (inkludert fremveksten av den spirende kvinnebevegelsen)

4) sammenbruddet av gamle dominerende østblokkland som Sovjet, Albania og Jugoslavia og dermed fremveksten av et maktpolitisk tomrom i hele Balkan- og Midtøstenregionen

5) Iraks invasjon av Kuwait, den etterfølgende Golfkrigen og opprettelsen av en "FN-sone" i Nord-Irak (som gjorde det mulig for de irakisk-kurdiske partiene å danne en type regionalt kurdisk selvstyre under amerikansk overhøyhet, men som også ga nye muligheter for PKK-infiltrasjon i området)

6) den omfattende ny-militariseringen av Tyrkia, som utover tiåret betød aktiv tyrkisk krigsinnsats ikke alene innad mot den kurdiske befolkningen, men også utad mot Saddam Husseins styre i Irak (Golfkrigen 1991) og Slobodan Milosevic sitt styre i Serbia (Kosovakrigen 1999)

7) et stadig nærmere samarbeid mellom Tyrkia, USA, Israel og Tyskland, bestående bl.a. av etterretningssamarbeid, militæropprustning og utdanning av spesialpersonell

8) innledningen av såkalte "fredsprosesser" i form av forhandlinger mellom staten og de væpnete opprørsbevegelsene i land som f.eks. Palestina, El Salvador, Guatemala og Nord-Irland (m.fl.)


Situasjonen var med andre ord ganske uoversiktlig, og preget av mange motsattrettede tendenser. På dette tidspunktet var PKK blitt en avgjørende og ledende kraft i så vel Kurdistan i Tyrkia som i de tyrkisk-kurdiske eksilmiljøene, mens de andre både kurdiske og tyrkiske venstreorganisasjonene bare så vidt hadde klart å reise seg fra deres katastrofale nederlag i forbindelse med militærkuppet ti år tidligere. Samtidig ekspanderte både geriljaen ARGK og den politiske frontorganisasjonen ERNK, slik at PKK fikk utviklet helt annerledes nære og sterke forbindelser med lokalbefolkningen: Fra å være en kraft i høy grad uten for og ved siden av folk flest, ble de stadig mer en kraft som var innen for eller en del av folk flest i regionen. Partiet satset nå bevisst på å være blant folk, og å organisere flest mulig til å kjempe for sine rettigheter og mot f.eks. narkotika, prostitusjon, spillehuser o.l. Endelig var det på dette tidspunktet at representanter for den tyrkiske statsledelsen (først og fremst president Turgut Özal) for første gang siden 1923 våget å antyde at det fantes en "kurdisk realitet" i landet og at den tyrkiske enhetsstaten kanskje i virkeligheten mer var som en mosaikk, "bestående av mange ulike mindretall".

Men selv om partiet uten tvil oppnådde en stor folkelig oppslutning i disse årene, var de likevel fortsatt en undergrunnsgruppe med en kjerne av hemmelige medlemmer og en streng militær disiplin. Dessuten kolliderte åpenbart deres forsøk på å bygge en egen kurdisk infrastruktur (jmf. Rubenstein og Rousset) med en rekke andre venstrepartiers forsøk på å fiske i rørt vann og bruke situasjonen til å bygge seg selv opp i regionen:

"De som kaller seg selv venstreorienterte, progressive, revolusjonære og demokratiske; de kreftene som er aktive i Kurdistan må akseptere PKK og det kurdiske folket som et faktum. PKK er den eneste kraften som er ansvarlig for operasjoner i vår suverenitetssfære. Andre krefter er forpliktet til å dele deres beslutninger med oss og avvente vårt samtykke" (PKKs militærkomite for Dersim-regionen, september 1993, sitert av DHKP-C).

Etter gjentatte advarsler på det ovenstående grunnlaget drepte PKK i september 1993 fire medlemmer av det pro-albanske ML-partiet TDKP. Dette er et parti som PKK har hatt en historie for å støte sammen med helt siden 1970-tallet, og et parti som helt frem til 1990-tallet har vært beryktet for sin grunnleggende og totale skepsis over for andre partier; omtrent som PKK…(NOTE 161). Det er med andre ord ikke overraskende at akkurat disse to partiene støtte sammen enda en gang. På et mer allment plan mener jeg likevel det er grunn til å vurdere om ikke hendelsen bekreftet inntrykket av at PKK kanskje først og fremst ser seg selv som en fremtidig kurdisk statsmakt — med rett til å utøve et voldsmonopol og å være "husvert" i Kurdistan, mens de andre partiene bare får rett til å være "gjester". I så fall ville det også være en anledning til å vurdere både gammelt og nytt i PKKs 90-tallspolitikk:

Parallelt med den tilsynelatende og fortsatt bare svært moderate åpenheten på den tyrkiske statsmaktens side, så PKK nemlig på dette tidspunktet ut til å være i ferd med å utvikle en mye mer differensiert alliansepolitikk. Det kunne til og med se ut som om de ikke alene foretok taktiske justeringer, men at de kanskje også var ved å legge om hele den langsiktige strategien — i den grad de bl.a. sendte signaler om at de var villige til å inngå våpenhvile og at de ikke stod så steilt lenger på kravet om full løsrivelse: I stedet for å kreve full seier og være blankt avvisende over for den tyrkiske statsledelsen med sine mafia- og militærkontakter, begynte de nå å foreslå forhandlinger og at det var mulig å finne frem til felles løsninger. Endelig satte de også inn mange krefter på å skaffe seg venner blant de europeiske grønne og sosialdemokratiske partiene, samtidig som de viste seg mer inkluderende over for de kurdiske muslimene og begynte å legge langt mer vekt på spørsmålet om kvinnefrigjøring.


4.6.1. Hva sier teorien?

I utgangspunktet mener jeg at det er på dette området at teorien stiller svakest, både fordi det er så mange helt konkrete og kompliserte prosesser som spiller inn, men også fordi Rubenstein, Rousset og Baechler alle tre har noe forskjellige syn på denne fasen av kampen: Baechler er f.eks. relativt skissemessig på spørsmålet, ettersom han bare har skrevet at fra det øyeblikket de revolusjonære virkelig ser ut til å kunne vinne vil også bevegelsen som sådan få en kraftig fremgang (lik en "snøball"-effekt). Til gjengjeld er han den eneste som for alvor drar inn det internasjonale aspektet, og legger vekt på hvordan opprørerne kan forsøke å 1) sette inn en kil mellom undertrykkerstaten og dens allierte, f.eks. ved å overbevise dem om at den kontrarevolusjonære krigen er illegitim, eller at den vil kunne føre til en internasjonal forrykking av maktbalansen. Dessuten legger han også mye vekt på hvordan det vil være mulig å 2) vekke en internasjonal folkelig opinion mot krigen, for å legge et press på kolonimakten. Sist, men ikke minst, er han den som sammen med Rubenstein gjør det klarest hvordan den kanskje aller viktigste utfordringen er å 3) skape allierte innen undertrykkernasjonen, og at opprørerne vil få problemer hvis de kommer til å 4) sette opp de ulike folkeslagene mot hverandre. Til gjengjeld er det også Baechler som har gått så langt som det følgende utsagnet:

"5) Alt opprørerne trenger er å ikke tape militært, slik at de til slutt kan vinne politisk. Pga. fordelene til den strategiske defensiven, kan ikke de etablerte myndighetene vinne en kontrarevolusjonær krig. De kan kun tape den, eller pervertere de politiske idealene sine. Det klokeste er å ikke bli involvert i en slik krig, som både er fruktesløs og urettferdig".

I forhold til dette er Rubenstein noe mer konkret i sin fremstilling, ettersom han bl.a. fremhever hvordan opprørsbevegelsen kan utvikle seg i forskjellige retninger, med hver sine konsekvenser for kampen. På dette grunnlaget har han innført et skille mellom sosiale revolusjoner og de mer rent nasjonale frigjøringskampene; modeller som likevel kan inneholde elementer fra hverandre. Den avgjørende faktoren mener han er 6) graden av massemobilisering (som han åpenbart mener nødvendigvis innebærer politisering og radikalisering), og om opprørsledelsen klarer å styre unna "det nasjonalistiske dragsuget" — der 7) løsningen av den sosiale urettferdigheten blir skjøvet ut i en uviss fremtid (jmf. den stalinistiske totrinnsteorien) og bevegelsen kanskje til og med degenererer fullstendig til en ren kamp mellom folkegrupper uten noe sosialt perspektiv i det hele tatt.

Sammenliknet med de to forutgående er det imidlertid Rousset som har stilt seg mest åpen, i den grad han er den fremste til å fremheve den 8) "konstante lærings- og tilpassingsprosessen" som han mener enhver geriljaorganisasjon må gjennomgå for å slå virkelige røtter blant folk. Som en konsekvens har han også lagt mye mer vekt på selve prosessen, frem for på å forutsi de endelige resultatene. Dette mener jeg er en viktig begrensning ved hans innfallsvinkel, selv om den kan være en god påminning om at virkeligheten kan være svært kompleks og at det er viktig å ha et åpent blikk for de fleste av disse aspektene.

Endelig har jeg forsøkt å introdusere John Molyneux sine tanker på dette området, dvs. forestillingen om at en geriljaorganisasjon vil være preget av bestemte klasseinteresser, eller med hans egne ord:

"Bøndernes grundlæggende klasseinteresse er besiddelse af jord. Det afgørende mål for den revolutionære intelligens, der udgør guerillaens ledelse, er erobringen af statsmagten for at opnå national selvstændighed. De sidstnævnte benytter sig af de førstnævnte til at bringe sig selv og ikke bønderne til magten. …For de sidstnævnte [småborgerskabet] drejer kampen sig om at oprette et territorium, at have sit eget hjørne af jorden at regere over, og det anses som et mål i seg selv, som alle "nationale" klasser burde kunne samles om. For marxister er national uafhængighed udelukkende et middel, en kamp for at fjerne den nationale undertrykkelse, der er en hindring for den frivillige sammenslutning af den internationale arbejderklasse i en mulig "union af rådsrepublikker"." (Molyneux 1992)


Selv om teorigrunnlaget dermed ikke er fullstendig samstemt i synet på den helt konkrete dynamikken, mener jeg likevel det tilsier at PKK nå må konfronteres med deres politikk på de følgende punktene:

1) sette inn en kil mellom undertrykkerstaten og dens allierte

2) bygge en internasjonal folkelig opinion mot krigen

3) vinne allierte innen undertrykkernasjonen

4) unngå å sette opp folkeslagene mot hverandre

5) unngå å tape militært, slik at de til slutt kan vinne politisk

6) jobbe for mest mulig massemobilisering, dvs. at kampen ikke blir overlatt til "eksperter"

7) styre unna enhver totrinnsteori, der de sosiale spørsmålene vil møte en uviss fremtid

8) konstant lære og tilpasse seg, for å kunne slå virkelige røtter blant folk


I første omgangen vil jeg derfor bruke noen avsnitt på å vurdere deres internasjonale forbindelser og mer strategiske perspektiver. Deretter vil jeg gå over på deres innenrikspolitiske strategi for å vinne allierte innen undertrykkernasjonen (særlig forholdet til de tyrkiske venstreorganisasjonene), og på deres arbeid med å slå røtter blant og politisere den kurdiske befolkningen. Dette tror jeg dessuten er den mest hensiktsmessige rekkefølgen, ikke minst fordi det gjør at jeg vil ha overstått oppsummeringen av de mer ytre omstendighetene (bl.a. rundt arrestasjonen av Abdullah Öcalan), slik at jeg kan avslutte med å gå over til "realitetene på bakken" — noe som jeg tror vil bidra til et visst bilde av den fremtiden som PKK nå går i møte.


4.6.2. Den internasjonale situasjonen


A) PKKs internasjonale forbindelser 1974-1999

Allerede helt fra begynnelsen var PKK opptatt av å forholde seg til den internasjonale arenaen. Partiet så seg som en del av en verdensomspennende kamp mot kolonialisme og for nasjonal frigjøring, og som en del av den globale sosialistiske bevegelsen. Dette er et perspektiv som de har fastholdt helt frem til i dag, også selv om de over tid har skiftet syn på en del av aktørene. Deres forbilder er angivelig den russiske oktoberrevolusjonen i 1917, sammen med de kinesiske og vietnamesiske frigjøringsbevegelsene. De har også trukket frem Kuba og Nord-Korea som regimer der bevegelser "under arbeiderklassens ledelse" kom til makten (også i partiprogrammet fra 1995). Samtidig har de alltid stått på en uavhengighetslinje, bl.a. i kontrast til flere av de andre både tyrkiske og kurdiske partiene som på 1970-tallet splittet seg opp pga. stridighetene mellom de ulike "sosialistiske fyrtårnene". De første nesten 20 årene av sin eksistens (1974-1991) støttet de imidlertid offisielt mest opp om "det sosialistiske Sovjetunionen", selv om jeg ikke har kunnet påvise at det motsatte har vært tilfellet (i noe mer enn et saklig avgrenset samarbeid, kanskje i form av informasjonsbytte og enkelte trenings- og oppholdsfasiliteter). Derimot har de sannsynligvis hatt mye mer utbytte av deres samarbeid med Syria, i den forstand at de har fått lov til å operere i grenseregionen til Tyrkia og til å drive treningsleire i Libanon. Til gjengjeld har de også måttet akseptere å holde seg uten for den syriske innenrikspolitikken, som bl.a. består i en systematisk arabiseringspolitikk og diskriminering av de 15% ikke-araberne i landet — inkludert de 8,5% kurderne (1/2 millon mennesker). På 1980-tallet hadde de dessuten hell til å utnytte det faktum at Irak hadde bundet opp store deler av hæren til å bekjempe Iran, dvs. at de kurdiske områdene i Nord-Irak (Sør-Kurdistan) var forholdsvis lett tilgjengelige for en målbevisst geriljastyrke. Ved inngangen til tiåret var de alliert med KDP-Irak, som imidlertid ble skiftet ut med PUK i 1987. I mellomtiden har KDP beveget seg i stadig mer pro-tyrkisk og pro-amerikansk retning, dvs. akkurat på som på slutten av 1960-tallet der de stod i spissen for et voksende kurdisk bondeopprør, men følte seg truet av den sosiale mobiliseringen. Ved inngangen til 1990-tallet har PKK sannsynligvis inngått en rekke begrensete avtaler med Iran, i den forstand at de fikk opprette 20 mindre leire i grenseområdet til Tyrkia (Imset 92:138).

Det var dette som var hovedlinjene i PKKs internasjonale arbeid i de første 16 årene, dvs. arbeid som særlig var rettet inn mot de lokale kreftene i regionen og i forhold til den supermakten som var NATO-Tyrkias fiende. Ved inngangen til 1990-tallet var det mye av dette som endret seg, ikke minst som følge av sammenbruddet innen de gamle østblokk-landene (særlig Sovjetunionen, men også Albania og Jugoslavia) og den etterfølgende kampen om å etablere nye maktrelasjoner i hele Balkan- og Midtøstenregionen. Dermed var også situasjonen blitt mye mer ustabil. Med den avgjørende rollen til strategiske råstoffer som olje, gass og vann i regionen har dette betydd en klar økning av så vel konfliktnivået som av det direkte internasjonale engasjementet — konkret gjennom en klar vestlig ekspansjon og betydning i området både økonomisk, politisk og militært: Både i 1991 og i 1999 gikk en koalisjon av land under USAs ledelse inn i henholdsvis Irak og det gamle Jugoslavia (Kosova-konflikten), begge ganger med Tyrkia som en svært aktiv støttespiller. I begge tilfeller har det ført til en oppdeling av tidligere suverene land, med en tung vestlig militær tilstedeværelse (selv om flyforbudssonen i Irak offisielt er en FN-sone, blir den opprettholdt alene med amerikanske og britisk militærinnsats). I mellomtiden er dessuten Tyrkia blitt til den tredje største mottakeren av bistand fra USA, etter Israel og Egypt, noe som gir en klar pekepinn på Pentagons vurdering av situasjonen. Særlig mot slutten av tiåret har dette blitt fulgt opp av en mye sterkere tilnærming mellom Israel og Tyrkia enn tidligere, bl.a. med inngåelsen av en rekke avtaler om en "felles kamp mot terrorismen" og et omfattende militært samarbeid (inkludert bruken av israelske jagerpiloter i kampene mot ARGK-geriljaen). Samtidig har de store sosiale forskjellene og den mer eller mindre permanente krigstilstanden i området ført til en stadig strøm av flyktninger til Vest-Europa, og for kurdernes del har de særlig konsentrert seg i Vest-Tyskland: I dette tilfellet er sammenhengen så klar at Tyskland på 1990-tallet har gått fra å være verdens 5. største til den 2. største våpeneksportøren alene pga. sitt salg av militærutstyr til Tyrkia, som på sin side er blitt den overlegent største våpenimportøren i regionen. I mellomtiden er det kommet en halv million kurdere til landet, av sammenlagt to millioner tyrkiske statsborgere. Men etterhvert som disse kurderne har blitt politisert og blitt et stadig viktigere tyngdepunkt for PKK, har også den tyske forbundsregjeringen strammet inn kursen og i 1993 innførte de totalforbud mot all PKK-aktivitet, med en klar henvisning til stabiliteten innen NATO-partneren Tyrkia.

Imidlertid har dette økende vestlige engasjementet også ført til uenigheter både blant de styrende innen NATO, og mellom de styrende og i hvert fall deler av befolkningen: Mens begge de USA-ledete krigene førte til store folkelige protester innad i Vest-Europa (ikke minst i Tyrkias naboland Hellas samt Italia), har det også vokst frem en solidaritetsbevegelse med kurderne i en rekke land — noe som har forplantet seg helt opp i EU-parlamentet, som har vedtatt en rekke krasse resolusjoner mot Tyrkia helt siden 1980-tallet. Det er slike motsetninger som PKK stadig mer har forsøkt å spille på, gjennom å opprette diplomatiske kontorer i en lang rekke land (gjennom ERNK) og arbeide nært opp til parlamenter og partier i Vest-Europa. De har også mer og mer forsøkt å sammenlikne situasjonen med andre steder det har blitt startet opp forhandlinger mellom myndighetene og en opprørsbevegelse, slik som i Palestina eller Nord-Irland.


B) Maksimere antallet venner, minimere antallet fiender (1974-1991)

Ut fra den ovenstående gjennomgangen mener jeg PKKs internasjonale arbeid kan deles inn i to hovedfaser, med årene 1990-93 som et vannskille. Umiddelbart virker det som Baechler har hatt mye rett i sin prognose, nemlig at en organisasjon som PKK må arbeide for å 1) sette inn en kil mellom undertrykkerstaten og dens allierte, og 2) bygge en internasjonal folkelig opinion mot krigen. Likevel tror jeg spørsmålet må analyseres dypere: Jeg mener ikke at det presist nok fanger inn PKKs politikk på verken 1970-eller 1990-tallet, dvs. at selv om det er en god pekepinn er det ikke bra nok til å karakterisere PKK så nøyaktig som jeg ønsker det. I perioden 1974-1991 virker det f.eks. som om PKK er på en helt annen "banehalvdel", der de ikke virker synderlig opptatt av å slå sprekker mellom Tyrkia og dets allierte på den andre siden. Og selv om det helt sikkert er feil å si at de ikke ønsket å bygge en internasjonal folkelig opinion mot krigen, var det snarere slik at de satset maksimalt på å bygge seg opp nettopp blant kurderne selv og på å vinne et fotfeste i Kurdistan innen Tyrkias grenser: Perioden frem til 1991 var med andre ord en fase i partihistorien som handlet om å bygge opp partiet og bli en kraft i seg selv, mens 1990-tallet har vært mer preget av arbeidet med å vinne nye allierte og bli en kraft på det internasjonale planet.

Likevel er det klart at PKK helt fra begynnelsen har hatt et internasjonalt utsyn og også lagt stor vekt på arbeidet med å bygge relasjoner uten for Kurdistan, som de har ment var tjenlige i deres kamp mot det tyrkiske regimet: Ledetråden for dette arbeidet mener jeg de selv formulerte uttrykkelig i det første partiprogrammet, der de gjorde klart at de ikke alene ønsket å øke antallet av venner, men også å senke antallet på deres fiender. Dette tror jeg er en formulering som kan kaste lys over mange av PKKs vurderinger gjennom tiden, i første omgangen over forholdet til de såkalte "sosialistiske landene" som var det helt store temaet på den tyrkisk-kurdiske venstresiden på 1970-tallet: I Veien til den kurdiske revolusjonen skilte de skarpt mellom på den ene siden "eksistensen av de sosialistiske landene" og på den andre siden "eksistensen av de modere ultra-revisjonistiske strømningene" (dvs. de ideologiske retningene som var forbundet med nettopp disse statene): "En sådan inställning hindrar inte vår kamp mot revisionismen, tvärtom leder den oss till en betydelsefull, effektiv och riktig kampuppfattning". De skrev til og med at det var "den största ondska man kan visa Kurdistans befrielsesrörelse" å betegne disse statene som f.eks. imperialistiske eller nærmest fascistiske.

Den gangen var det mange som oppfattet PKKs linje som en renlivet opportunisme, enten fordi de mente at enten Sovjet, Albania eller Kina var det eneste rette "fyrtårnet", eller fordi de mente det var så opplagt at ingen av landene var sosialistiske i det hele tatt. Imidlertid gjorde det at PKK unngikk å spalte seg opp i takt med nye og overraskende linjeskift fra enten Moskva, Beijing eller Tirana, i tillegg til at de unngikk å legge seg ut med flere stater enn de mente det var nødvendig. I Veien til den kurdiske revolusjonen stod det f.eks. heller ikke noe om den kurdiske befolkningen innen Sovjetunionen (som riktignok var liten, men likevel…), og det stod heller ikke noe om perspektivene for å starte en frihetskamp for kurderne innen Syria (mens det var nøye anvisninger for både Tyrkia, Irak og Iran). På den andre siden stod det ikke noe vennligsinnet over for Syria, som ble beskrevet som et sjåvinistisk og borgerlig system som diskriminerte og utsuget alle ikke-arabere. Til gjengjeld stod det at det herskende Baath-partiet hadde sterke interesser i å utnytte kurderne til sin egen fordel, pga. pågående konflikter med det irakiske Baath-partiet samt problemene knyttet til Palestinaspørsmålet, kontrollen over Eufrat-elven samt over Libanon. På denne måten skilte de seg f.eks. fra den lille "marxist-leninistiske" Acilceler-gruppen, som opptrådte klart pro-syrisk og hadde tatt inn i sitt partiprogram at de ønsket Hatay-provinsen tilbake til Syria (etter at Frankrike hadde gitt den til Tyrkia i 1939).

PKK gikk med andre ord svært bevisst inn for forbindelser med de mest anti-vestlige kreftene, uten at de av den grunn gikk inn for å skjønnmale noen av disse statene (selv om de kalte Sovjet for sosialistisk og dessuten Syria for "progressive arabiske krefter"). På 1990-tallet virker det som de har hatt en tilsvarende linje over for Iran, der de f.eks. har trukket frem at det både har vært positive og negative sider ved Iran etter revolusjonen — med det anti-imperialistiske aspektet som det positive. Samtidig har PKK selv drevet med en politikk f.eks. på kvinneområdet som er i stikk motstrid med den iranske politikken. De har altså både satset på å ha sin egen politikk og "stole på egne krefter", samtidig som de har inngått mer eller mindre omfattende (og mer eller mindre uformelle) samarbeidsavtaler med en rekke statlige aktører i Midtøsten med en ganske annen offisiell dagsorden enn PKK selv. I tilfellet Syria har de også måttet overlate 1,5 millioner kurdere i landet til seg selv, mens de har prioritert å vinne frem blant kurderne i Tyrkia.

Det som Baecher dermed ikke har fanget inn er hvordan PKK har forholdt seg til å inngå kompromisser og i hvilken grad de har forsøkt å holde på sin egen selvstendighet. Slik sett er Rubenstein den eneste som har vært inne på akkurat dette punktet, idet han har gitt uttrykk for at det er mulig å fortelle mye om en organisasjon alene ut fra deres valg av kontakter i andre land, og til og med spesielt trukket frem Syria som et eksempel. Min foreløpige konklusjon på dette punktet er at PKK både har forsøkt å inngå i forhandlinger ut fra sin egen strategiske styrke og betydning, og tilsynelatende også klart å balansere mellom å bli avhengig av "ytre makter" og å være fast forankret i noe som etterhvert har blitt til en virkelig massebevegelse: I den grad de har inngått tunge kompromisser f.eks. om syrisk innenrikspolitikk, har de samtidig brukt de relative fordelene til å oppnå en merkbar tilstedeværelse inne i selve Tyrkia, og til å oppnå en stor folkelig oppslutning også blant kurderne i Vest-Europa.


C) Om å stole på Sovjet eller på egne krefter

Jeg har nå forsøkt å påvise at PKK har forsøkt å opprettholde en viss balanse i sin alliansepolitikk, ut fra devisen om å maksimere antallet venner og minimere antallet fiender. I utgangspunktet er dette en ganske pragmatisk linje, som ikke alene betyr at partiet må holde tilbake med en del ønsker og tanker, men også at de velger å se gjennom fingre med en hel rekke konkrete forhold som de i prinsippet burde vært klare motstandere av (slik som arabiseringen av kurderne i Syria eller kvinnepolitikken i Iran, for slett ikke å nevne undertrykkingen av arbeidere i så vel Sovjet, Kina som Albania). Følgelig er det også grunn til å tenke over hva PKK faktisk selv mener, og hva det er de sier høyt. Eller med andre ord: Har PKK en ideologisk ryggrad, eller er alt basert på taktiske vurderinger?

Dette er et spørsmål jeg mener er spesielt relevant i forhold til PKKs syn på de såkalte "sosialistiske land". Gjennom årene har PKKs skrifter alltid slått fast at de ønsker å bygge sin politikk på vitenskapelige undersøkelser og på kritikk og selvkritikk. I hovedsak mener jeg de har fulgt opp dette i praksis — også selv om jeg ikke alltid er sikker på om de har plassert ansvaret på de rette personene (f.eks. partiledelsen og Abdullah Öcalan), eller om de bare har valgt ut syndebukker for å slippe lettere fra plagsomme innrømmelser. Akkurat i denne sammenhengen tror jeg det er viktig å se nærmere på PKKs skiftende vurderinger av Sovjetunionen, for å bedre kunne vurdere om de bare har "snudd kappen etter vinden" for å bli mer akseptert blant europeiske sosialdemokrater (slik mange av deres kritikere på venstresiden har beskyldt dem for utover 1990-tallet).

Som beskrevet fastholdt PKK en i hovedsak pro-sovjetisk linje helt frem til Sovjets sammenbrudd, hvoretter tonen ble noe mer kritisk: På den 5. partikongressen i 1995 vedtok de et helt nytt syn på Sovjetunionen, som de slo fast hadde representert "sosialismens laveste og mest brutale nivå" — kjennetegnet bl.a. av ideologisk dogmatisme, vulgærmaterialisme og storrussisk sjåvinisme sammen med en ekstrem sentralisering, undertrykking av demokratisk klassekamp og en altdominerende stats- og rustningssektor. Dette var med andre ord ganske nye toner fra PKKs side, også selv om utviklingen i partiet hadde gått i den retningen over en årrekke.

Responsen fra andre venstreorganisasjoner har variert fra at "dette burde de innsett for lenge siden" til at PKK nå endelig hadde avslørt sine "revisjonistiske og opportunistiske tendenser". Det er i hvert fall en nærliggende tanke at de både burde og kunne stått frem med slike overveielser tidligere, særlig fordi de er så krasse i sin beskrivelse og skriver at Sovjet hadde en svært negativ innvirkning på sine internasjonale kontakter. Det mest påfallende er imidlertid hvordan de først stod frem med deres kritikk etter at Sovjet var både død og borte, og dermed også hadde mistet det meste av sin tiltrekningskraft (bl.a. i motsetning til den fremvoksende islamske bevegelsen i regionen). På den andre siden er det ikke noen grunn til å avvise forestillingen om at PKK faktisk har skiftet holdning pga. sine egne erfaringer med og studier av Sovjet, og at flertallet av PKKs medlemmer mener Abdullah Öcalan har rett når han f.eks. skriver at:

"Lenins närmande till Mustafa Kemal var taktiskt. Men Stalin höjde upp denna taktik och gjorde den till statspolitik. Och på grund av detta fördjupades sjukligheterna och socialismen förlorade mycket. Naturligtvis är det mycket viktigt för det kurdiska folket att detta taktiske stöd senare blev till strategiskt stöd, för här ligger det kurdiska folkets slut. …Med Sovjets stöd blev Mustafa Kemal en av de som slog det hårdaste slaget mot socialismen [i Tyrkia]." (Kurdistan Rapport nr. 21, maj/juni 1996)

I hvert fall er det mye som tyder på at PKK faktisk har forsøkt å analysere "realsosialismens" historie, og at dette har fått dem til å utvikle en mye mer kritisk holdning enn mange andre av partiene på venstresiden i Tyrkia. Særlig i skriftene til partiveteranen Mehmet Can Yüce kommer det frem et helt annerledes negativt bilde av Sovjet og de andre slike landene enn tidligere:

"Årsakene til de revolusjonære alternativenes svakhet kan føres tilbake til TKPs kompromissvilje over for kemalismen og dets generelt kapitulasjonistiske holdning. Uten en omfattende gjennomgang og et oppgjør med denne tradisjonen, kan vi ikke oppnå en fullstendig ideologisk uavhengighet. …I mellomtiden er vi også helt klar over følgende: Verken nå eller i fortiden har så vel utenrikspolitikken som analysene og praksisen til de realsosialistiske statene vært basert på internasjonalisme, dvs. at de ikke er forbundet med idealene om en verdensrevolusjon. På denne måten er det til enhver tid interessene til en nasjonalt innskrenket sosialisme som står bak og bare skalter og valter med utenrikspolitikken." (M. Can Yüce, Gedanken über die nationale Befreiung und den Sozialismus)

Samtidig mener jeg at i den grad PKK virkelig har hatt en oppriktig holdning til Sovjet som de har holdt skjult for å spille på motsetninger mellom supermaktene, ville det til gjengjeld ikke være noe overraskende trekk ved organisasjonen. Tvertimot mener jeg det finnes rikelig dokumentasjon for at slike pragmatiske standpunkter har vært et svært utbredt fenomen hos ganske mange av de nasjonale frigjøringsbevegelsene — inkludert begge de opprinnelige forbildene til PKK, nemlig Mao Zedongs KKP på 1930-tallet og Ho Chi-minh sitt VKP frem til 1970-tallet: I begge disse tilfellene var sovjetledelsen klart kritiske til frigjøringskrigene, og anerkjente dem først offisielt etter at de hadde klart å erobre makten og trengte internasjonale støttespillere. Det ville ikke være merkelig dersom også PKK hadde fulgt en slik linje, selv om det uten tvil er en pragmatisk og lite prinsipiell linje.

Det mest interessante ved PKKs Sovjetanalyse mener jeg derfor er at 1) den legger så uttrykkelig vekt på at partiet må stole på egne krefter og ikke gjøre seg avhengig av ytre makter, samtidig med at 2) den har vist seg å bekrefte at PKK i hvert fall på 1970- og 1980-tallet hadde en relativt pragmatisk politikk for å unngå å støte fra seg potensielle støttespillere på det internasjonale planet.


D) Holde ut militært for å vinne politisk? (DHKP-C om PKK)

Spørsmålet er nå om denne politikken har endret seg helt eller delvis utover 1990-tallet, og i så fall i hvilken retning: Jeg har allerede oppsummert hvordan særlig Baechler mener at "seiersfasen" er en relativt enkel sak, dvs. at "Alt opprørerne trenger er å ikke tape militært, slik at de til slutt kan vinne politisk". Han mener til og med at myndighetene rett og slett ikke kan vinne en slik kontrarevolusjonær krig, men at de bare kan la seg forvandle til en stadig mer autoritær statsmakt. På et tidspunkt vil denne "krigskoalisjonen" være nødt til å sprekke og dermed gjøre plass for en "fredskoalisjon" som ønsker å stoppe krigen. I utgangspunktet virker det som PKK har tenkt mye av det samme, og at de utover hele 1990-tallet har satset på at det skulle dukke opp en "ny Turgut Özal" — dvs. at en gruppe politikere eller andre representanter for systemet skulle bryte ut for å ville innlede forhandlinger med kurderne:

"It does not look so simple for these circles to free themselves from the military's control, when they are so strongly dominated by the military and are only a kind of fig leaf for it, concerning themselves with fulfilling its economic and military demands. So the possibility of reaching consensus is a small one. But in the final analysis the military is also in difficulties. Revolutionary violence will be stepped up a little more in Turkey itself and cause them even further problems. Then a group can arise in the military which will support consensus. The signs of this can start to appear now." (Selected works of Abdullah Öcalan, volume 6:177, sitert av DHKP-C)

Likevel mener jeg det er mye som tyder på at det sannsynligvis ikke er fullt så enkelt som Baechler påstår, noe som bl.a. den tyrkiske bygeriljaen DHKP-C har vært inne på: Dette er en organisasjon som alltid har støttet PKKs rett til å kjempe mot staten med alle midler og som også er blant dem som har samarbeidet med PKK gjennom lengst tid (dvs. siden 1989). Samtidig er de også blant dem som har rettet en skarp kritikk mot PKK "fra venstre", nettopp pga. deres nye fredspolitikk. I følge DHKP-C er PKK en "småborgerlig organisasjon", kjennetegnet av at de trass alle de fine ordene om å "stole på egne krefter" ikke for alvor tror på at det kurdiske folket til slutt kan seire i sin frigjøringskamp:

"The typical character of a petit bourgeois movement is shown by its lack of self-confidence, which means that its policies are extremely influenced by external events. Petit bourgeois nationalist forces are always on the lookout for a force they can lean on and that will support them. If the socialist system was such a force for a time, they will now look for something different to take its place. After the counterrevolution in the socialist countries the PKK found itself confused. So on one occasion they seek a compromise with imperialism and try to win its support, on another they try to use contradictions inside the oligarchy and expect a section of the oligarchy to offer a solution. This is inevitably how petit bourgeois movements which rely on other forces end up." (DHKP-C)

Med andre ord mener de at PKK hele tiden har utvist de samme tendensene som f.eks. PUK og KDP med å søke etter stormaktsaksept — også selv om de ikke har gått like langt i å akseptere utenlandsk finansiering og materiellstøtte, dvs. å risikere direkte avhengighet: Poenget er at de har gått fra å søke om anerkjenning fra Sovjetunionen til å søke om anerkjenning fra USA, NATO og EU-statene, men at det i følge DHKP-C er presis den samme logikken som ligger bak — en logikk som bl.a. sier at det er mulig å oppnå frigjøring for bare ett folk om gangen, og at det dessuten vil være mulig å oppnå støtte til et slikt formål fra de etablerte statsmaktene i verden.

Det er unektelig klart at PKK med mellomrom utover 1990-tallet har sendt en rekke signaler som har vært høyst kontroversielle på venstresiden, fordi de mener at PKK med dette har vist en ganske oppsiktsvekkende tilnærmingsvilje ikke minst over for USA:

"Certainly we have carried out no actions against US installations or persons, and we have no intention of doing this. Even though we are not at war with the USA, I don’t understand why the USA and its intelligence service see the PKK as the greatest danger in the world. What have we done to the USA to be treated like this? (...) Where have we attacked the interests of the USA to make them come after us like this?" (Abdullah Öcalan i Özgür Halk, 15. mai 1995, sitert av DHKP-C)

Eller i et intervju med Rafet Belli i Kürt Dosyasi:

"The Kurds want to tie themselves more and more to American and English soldiers. They are not happy with the Turkish soldiers. They are not happy with the Turks. …In reality forming a connection to the USA is a progressive step, as is one with the English. …A connection to Turkey or Iran is a step backwards. So is a connection to Iraq. It is to some extent a progressive thing to be tied to the UN or the USA." (Rafet Belli, Kürt Dosyasi (Kurdish Dossier), meeting with Öcalan, side 245-246, sitert av DHKP-C)

Mye tyder likevel på at PKK tildels "skreddersyr" sin argumentasjon ut fra dem de snakker med, mens de virker betydelig mer avbalanserte når de selv får sette dagsorden og snakke ut. I januar 1999 (rett før Öcalan ble arrestert) ga han f.eks. det følgende intervjuet med Middle East Insight:

"NATO, as well as the political and economical support of the United States, is behind the violence the Turkish government applies. Resistance to such aggression is our sacred right to survive. …Armed struggle is the only way for us to exist as a nation. Once again, I repeat, if even limited peace efforts and political advancements were made by Turkey, we would silence our weapons. I would like to see the United States as vanguard, the United Nations as mediator, and the European Union as watchdog in this process. …Why would it not be possible for the United States to form an International Commission of Law for Kurdistan instead of insisting on my one-sided prosecution? This would be more suitable for the historical legal traditions of the United States, and that is what our expectations are."

Imidlertid viser også det ovenstående sitatet den dobbeltheten som PKK så ofte har gitt uttrykk for utover 1990-tallet, dvs. på den ene siden truslene om fortsatt kamp til det siste og på den andre siden ønsket om å bli en "ansvarlig" forhandlingspart som tilsynelatende er villig til å operere innen rammene av systemet; eller med DHKP-C sine ord:

"And in the current political situation they are expecting a "political solution" from the USA. How can this imperialist power which is the chief enemy of the peoples, which exploits our peoples and makes them hungry, how can it be seen as a liberating force capable of offering a solution? …The declarations by the official spokesmen of the oligarchy, the prime minister, the head of the armed forces interest the PKK far more than anything else, such as the condition of the people or the politics, criticisms and proposals of revolutionaries. We have got quite used to this: after every change of government they are certain to express their expectations of the new government and its prime minister. As a rule, the PKK immediately sends the new prime minister a letter to say "how obliging they are" and then they wait for an answer. There is only one expectation: "peace" and a "political solution" to the Kurdish problem. Everything is viewed through these spectacles. What is interesting is that governments fall, new ones are founded, the puppet prime ministers change but the expectations of the PKK never do.

Turkey is on the threshold of revolution. The oligarchy cannot govern. Governments fall and new ones are founded. It is obvious that all governments are war governments but nonetheless hopes in them are not given up. The Kurdish people and guerillas are showered with expectations. Every year there is a declaration that this year will be the "year of victory", another year will be the "year of decision". And this vicious circle goes on. Instead of fighting, hopes are pinned on peace... Instead of expanding the war, they wait... They look for friends in the wrong areas... They seek solutions to the Kurdish problem from the USA, from Germany... They count on the support of the Özals, Boyners, Sabancis and so on... All these are stones littering the path leading towards an existence inside the present system. Revolutionaries for their part prefer revolution." (min understreking) (DHKP-C)

"Da PKK oppga sosialismen og et uavhengig Kurdistan, var det bare løsninger innen systemet som stod igjen, dvs. borgerlige løsninger som f.eks. føderasjon, autonomi eller nasjonalt og kulturelt selvstyre: Dermed var det heller ikke lenger interessant å alliere seg med den revolusjonære venstresiden… Å bringe staten til forhandlingsbordet, å forene seg med staten og å sette sin lit til imperialistene blir nå alt sammen hyllet som en vidsynt taktikk." (DHKP-C)

Sist, men ikke minst, har de dessuten beskyldt PKK for å ha degenerert til å drive en tradisjonell type "Midtøsten"-politikk, der de utvikler relasjoner på grunnlag av midlertidige interesser og behov, og ut fra styrkeforhold som skal sikre en selv maksimale fordeler: Oppførsel bestemmes ikke ut fra prinsipper, men alene ut fra kortvarige behov i den aktuelle situasjonen. Den som er en venn i dag kan bli kalt en fiende i morgen. De mener til og med at PKK har forsøkt å teoretisere denne typen politikk:

"De diplomatiske og politiske beregningene, som er av stor betydning på det internasjonale nivået, vil i økende grad komme til å få forrang [frem for andre typer relasjoner]. Den personen som den ene dagen har en bestemt posisjon, vil den neste dagen kunne være i en helt annen posisjon. Gårsdagens fiende er morgendagens venn, og omvendt. I den politiske verden er det avgjørende å kunne se slike raske endringer og å være forberedt på dem. Det politiske språket i Midtøsten gjør det nødvendig å godta motsigelsesfylte og ulike tilnærmingsmåter som et faktum. En innstilling som sier "venner for alltid" eller "evig fiendskap" er ikke særlig meningsfylt" (Ali Firat (Abdullah Öcalan) i Özgür Halk nr. 72-1996, side 72, sitert av DHKP-C)


Ovenstående mener jeg setter fingeren på noe av det som kan se ut til å være svakhetene ved den såkalte "fredspolitikken" til PKK, punkter som jeg mener Baechler ikke har noen forklaring på. Til gjengjeld er det en kritikk mye mer i tråd med tankene til Rubenstein, som nettopp har vært inne på hvordan en opprørsbevegelse lett vil bli fristet til å oppgi de mer vidtgående målene om en sosial omstrukturering til fordel alene for en nasjonal løsning (eller med Molyneaux: "For de sidstnævnte [småborgerskabet] drejer kampen sig om at oprette et territorium, at have sit eget hjørne af jorden at regere over."). Kort sagt inneholder kritikken følgende elementer:

1) at PKK ikke for alvor tror på at det kurdiske folket til slutt kan seire i sin frigjøringskamp

2) at PKK hele tiden har utvist de samme tendensene som f.eks. PUK og KDP med å søke etter stormaktsaksept — også selv om de ikke har gått like langt i risikere direkte avhengighet

3) at PKK tror det er mulig å oppnå frigjøring for bare ett folk om gangen, og at det dessuten vil være mulig å oppnå støtte til et slikt formål fra de etablerte statsmaktene i verden

4) at PKK sender tvetydige signaler, når de på den ene siden tar til orde for revolusjon og sosialisme, men på den andre siden også forsøker å fremstå som en "ansvarlig" og systemtro forhandlingspart

5) at PKK først og fremst leter etter sprekker blant de herskende i Tyrkia, i en grad så de nærmest har oppgitt å mene noe om livsvilkårene til folk flest eller å forholde seg til forslag og kritikk fra de sosialistiske sirklene i landet

6) at PKK ikke bruker folkelig urolighet til å agitere for en oppstand, men i stedet går til de styrende og foreslår å "løse problemene sammen"

7) at PKK reelt har oppgitt målet om sosialisme (bl.a. fordi de kritiserer Sovjetunionen) og aksepterer løsninger innen systemet, f.eks. en type "kulturelt selvstyre"

8) at PKK utvikler relasjoner på grunnlag av midlertidige interesser og behov frem for på et prinsipielt grunnlag, dvs. en tradisjonell form for politikk som særlig er forbundet med Midtøsten


Kritikken er med andre ord ganske krass, i tillegg til at den går rett til hjertet av det grunnlaget som PKK opprinnelig ble stiftet på. Spørsmålet er imidlertid om DHKP-C (og andre personer eller grupperinger med en slik kritikk) har en tendens til å overfokusere på enkelte deler av PKKs politikk, samtidig med at de overser andre deler. I tillegg står nettopp DHKP-C for en del andre oppfatninger enn PKK, slik at de bestemt også har sine egne interesser å pleie: Én ting er f.eks. at de selv er blitt beskyldt for mye av det samme som PKK, bl.a. at de brukte "mafiametoder" særlig på 1980-tallet (utpressing, innkreving av "beskyttelsespenger", narkotikasmugling m.m.), og at de ikke er villige til å inngå i diskusjoner med andre (men bare ønsker å sprenge biler, slåss med politiet, knuse ruter på 1. mai og under demonstrasjoner osv.). Det går også rykter om at partilederen Dursun Karatash i 1993 tipset politiet om en av sine rivaler under en hard maktkamp om organisasjonen, noe som til slutt førte til en splittelse (der flertallet fulgte Karatash og stiftet DHKP-C, mens mindretallet brøt med resten og videreførte navnet Dev-Sol. At Dev-Sol senere har inngått samarbeidsavtaler med PKK gjør nok ikke situasjonen noe bedre. Devrimci Cözüm 1994). Dersom man velger å se bort fra slike rykter og beskyldninger, står det likevel igjen at DHKP-C og PKK har forskjellige strategier for å vinne frem, og at DHKP-C bl.a. lever mye mer opp til Lenins klassiske definisjon av en sosialistisk terrororganisjon: De to partiene har flere ganger vært uenige med hverandre over bruken av vold som metode, og da DHKP-C drepte forretningsmannen Özdemir Sabanci på midten av 1990-tallet tok PKK f.eks. offentlig avstand fra drapet. De kalte det ikke alene for en terroraksjon, men for en provokasjon som sannsynligvis helt andre krefter (dvs. fascister) stod bak, og som dermed kunne brukes av krefter innen politiet som ønsket mer overvåking og friere tøyler i "kampen mot terrorismen". Endelig har DHKP-C også et noe annet sosialismesyn enn PKK (som har blitt stadig mer kritisk til de såkalte sosialistiske landene), i det de f.eks. mener at det var sosialisme i Romania "selv om den både var opportunistisk og revisjonistisk"… (DHKP-C mener åpenbart ikke noe om barnehjem og forholdene for handikappete). Dette siste gjør at de to har helt forskjellige syn på om kritikken av Østblokken utelukkende er opportunistisk motivert, eller om det kan tenkes å være et forsøk på å virkelig sette seg inn i sakene og utvikle en ny sosialismevisjon.

Når dette er sagt, vil jeg likevel påstå at DHKP-C sin kritikk av PKK slett ikke virker som den er grepet ut av luften — tvertimot mener jeg den virker som den har svært mye for seg på akkurat de ovenstående punktene som jeg har summert opp, kanskje først og fremst nettopp på det internasjonale planet: For meg å se virker det i hvert fall som PKK gikk vel langt i å finne en løsning på konflikten, i den forstand at dem de henvendte seg til likevel ikke var interessert i å forhandle med dem:


E) Öcalan og ferden til Roma

Den siste tiden før Öcalan dro til Roma mener jeg det er flere ting som tydet på at han så for seg en rolle som minnet mye mer om en internasjonal statsmann enn om en internasjonal revolusjonær. Gjennom å nærlese en del av hans pressemeldinger og budskap til media, mener jeg bestemt det virket som om han aktivt forsøkte å henvende seg direkte til alle de andre statsmennene med et budskap om at de egentlig hadde felles interesser i "stabilitet", og at deres problemer i tillegg kunne løses innen rammene av den bestående verdensorden:

"I believe that the United States, the United Nations, and other international agencies can play significant roles in fostering relations between the Kurds and the Turks. In reality, that is the reason I came to Europe, to suggest the type of participation these parties can engage in. In fact, if there were assurances of diplomatic immunity, I would like to come to the United States…. I do not believe that the United States can deny the Kurds their identity or their rights. There are important principles in the American democratic tradition, which could help resolve the Kurdish problem. In my opinion, the United States has been distancing itself from the PKK and the Kurdish issue due to the perception of its strategic interests in the Middle East. We could shed light on these issues. I could show the United States how their strategic interests are not in conflict with the national war of the Kurds in Northern Kurdistan. Or, at least, I could prove how bringing about a political solution to the problems the Northern Kurds face would be in the best interests of the United States. There is a vital role to be played here, and I could show the U.S. how to play this role There cannot be stability in the Middle East without peace in Kurdistan, and needless to say, a Middle East without peace would be a perplexing situation not only for the United States but for the rest of the world. Therefore, I believe the global powers should visualize their interests clearly, and should contribute to the solution with objectivity." (Middle East Insight, januar 1999)

Öcalan foreslo til og med at han skulle gå av som PKK-leder, for å kunne innta en mer fristilt rolle som fredsforhandler, samtidig med at PKK-organisasjonen angivelig skulle bli mer demokratisk og drive med andre oppgaver enn den væpnete kampen:

"Jeg ser for meg et nytt forhold mellom meg selv og PKK-bevegelsen. Det står en omstrukturering av PKK på dagsordenen. For å gi partiet en ny linje og en ny rolle er det nødvendig å fullbyrde en snuoperasjon som enda ikke er blitt til virkelighet. Derfor gir jeg opp vervet som PKK-leder, slik at vi kan begynne på nytt. Jeg vil ikke bli misforstått. Jeg beslutter meg for å oppgi dette vervet på et tidspunkt der PKK aldri tidligere har vært så samlet som i dag. Ethvert vendepunkt trenger en ny start. Jeg vil dele den vekten som jeg bærer på mine skuldre med sentralkomitéen, med funksjonærene og med det kurdiske folket, fordi de alle er modne til å ta over den vekten. Jeg ser for meg at jeg fjerner meg fra PKK, og dermed overlater til våres lederstab å føre kampen videre på stedet. Det er også for å avdekke mange av de internasjonale komplottene mot oss. Jeg må være fri for mye ansvar og mange oppgaver, dersom jeg skal kunne spille en virkelig bra internasjonal rolle. På denne måten vil jeg kunne bidra mer til en politisk løsning på krisen. Vår organisasjon må gå gjennom en antibyråkratisk fornying, med det formålet å bringe funksjonærene mer i kontakt med samfunnet, med kampen. Vi må ta et oppgjør med den realsosialistiske idéen om at partiet kommer først, deretter staten og til slutt mennesket. Med andre ord stiller jeg nå meg selv fullstendig åpen. Jeg forventer at vår fiende, det tyrkiske regimet, fullt ut vil forplikte seg til en politisk løsning." (Junge Welt, 12.12.1998)

Mindre enn fire måneder etter det ovenstående intervjuet var Abdullah Öcalan blitt bortført av den tyrkiske staten etter en koordinert tyrkisk-israelsk-amerikansk pirataksjon, etter å ha blitt nektet asyl i samtlige europeiske stater. Med-TV var blitt fratatt sin sendelisens i Storbritannia. Kort tid etterpå gikk Tyrkia med i NATO-angrepet på Serbia, som angivelig var en humanitær operasjon for å komme et forfulgt mindretall til unnsetning. Offisielle talspersoner fra Tyrkia og USA benektet blankt at situasjonen overhodet kunne sammenliknes med Kurdistan-konflikten; som f.eks. talsperson James Rubin fra US State Department:

"The comparison I just think is not accurate ... Turkey is a democratic country, committed to seeking a peaceful solution to the Kurdish issue. As a member of the NATO alliance, Turkey is not engaged in a systematic effort to ethnically cleanse helpless civilians or destroy their homes and force them in a massive campaign of expulsion ... The comparison is grossly unfair." (sitert av Dixon 1999)

Allerede dagen etter arrestasjonen hadde også den norske statsministeren Kjell Magne Bondevik vært på NRK-fjernsyn for å uttale at "Tyrkia er en rettstat" og at Öcalan-saken heretter var et internt anliggende, mens utenriksminister Knut Vollebæk for øvrig mente at det aldri var kommet noen asylsøknad fra PKK-lederen til Norge — noe som PKK selv benekter (Klassekampen 26.-27.2.1999). Så mye var det igjen av de "felles interessene" til PKK og de vestlige statene.

I tillegg brukte Tyrkia anledningen til å sende inn enda en invasjonsstyrke over grensen til Nord-Irak, for å ta knekken på geriljaen i regionen og bruke all skuffelsen til å demoralisere kurderne. Ved valget den 18. april ble vinnerne for øvrig de to mest kompromissløse og militaristiske partiene i kurderspørsmålet, dvs. det fascistiske MHP og Bülent Ecevits "Demokratiske Venstreparti" (som jeg vil påstå verken er til venstre eller kan kalles demokratisk). Så mye var det igjen av velviljen hos de styrende sirklene i Tyrkia.

Poenget er likevel langt fra at det f.eks. var Öcalans egen feil at han ble arrestert, eller at PKK "handlet fullstendig i blinde" e.l. Tross alt var det verken Öcalan eller PKK som oppfordret Tyrkia til å true både Syria og Libanon med invasjon, som frivillig ga seg over til de tyrkiske agentene eller som inviterte MOSSAD og CIA på besøk i Damaskus: Arrestasjonen av Öcalan var først og fremst en klassisk internasjonal etterretningsoperasjon mot en fiende av USAs og NATOs interesser — komplett med bruk av hemmelige avtaler og dobbeltspill (tre greske ministre med gode miner til slett spill), avledningsmanøvrer og lokkeduer (PKK hevdet allerede i oktober at de var blitt oppfordret til å innlede en våpenhvile på falske premisser, jmf. Öcalans tale i Med-TV 15.10.1998), hykleriske toppolitikere (som oppfordrer Tyrkia til å søke en politisk løsning, men avviser å selv bidra til prosessen ved å tilby Öcalan asyl langt vekk fra sin geriljahær), og naturligvis amerikanske agenter — dvs. både de 100 personene som var på oppdrag i Kenya for å rydde opp etter bombene mot USAs ambassade (og dermed også oppdaget at Öcalan var i nærheten), og dem som hjalp Tyrkia med å forstyrre signalene fra Med-TV i oktober, der seieren egentlig allerede skulle vært inkassert (New York Times 20.2.1999). Eller med ordene til president Bill Clinton:

"First of all, I think it is very important that we do everything reasonable to anchor Turkey to the West. They are a secular Islamic government that has been a dependable ally in NATO. They have also supported a lot of our operations in and around Iraq since the Gulf War. And they have been a good ally of ours. I think that is terribly important. If you look at the size of the country, if you look at its geo-strategic significance, where it is, what it can block and what it can open the doors to, it is terribly important." (Bill Clinton, desember 1997 i North 1999).



4.6.3. Relasjoner innad i undertrykkernasjonen

Jeg har forlengst vært inne på den spesielle situasjonen i Tyrkia, der selve den kurdiske nasjonens eksistens blir benektet — noe som på ulikt vis også har preget flere av de forbudte og i teorien anti-sjåvinistiske partiene. Med andre ord er både sjåvinisme (den åpenlyse fornektingen av kurderne) og sosialsjåvinisme (sosialister i ord, sjåvinister i praksis) svært utbredt. I tillegg kommer trusselen om enten fengsling eller bot, dersom en person i det hele tatt nevner problemet (som offisielt ikke finnes). Alt dette har gjort det ekstremt vanskelig å arbeide for en "fredskoalisjon" på den tyrkiske siden, noe som likevel ikke sier noe om PKKs faktiske innsats på området. Dette mener jeg er en viktig dobbelthet ved situasjonen — samtidig med at det er viktig å ha klart forskjellen mellom de undertrykte og deres undertrykkere. Særlig mener jeg innsatsen til PKK kan knyttes til tre bestemte problemfelt: A) forholdet til andre organisasjoner, B) forholdet til andre folkeslag og C) forholdet til de styrende innen Tyrkia.


A) Forholdet til andre organisasjoner

Konkret mener jeg at PKKs relative isolasjon innen venstresiden på 1970- og 1980-tallet ikke bare handler om innstillingen fra de potensielle samarbeidspartnernes side, men også om innstillingen fra PKKs egen side: I det første PKK-programmet stod det f.eks. uttrykkelig at partiet skulle arbeide for vennskap med det tyrkiske folket og at deres kamp på ingen måte var rettet mot tyrkere som sådan, men derimot alene den nasjonale undertrykkingen av kurdere. Likevel reagerte mange tyrkiske sosialister for det første på at PKK i det hele tatt gikk inn for en særegen organisering av kurdere (frem for en felles organisering på tvers av de etniske grensene, slik som ikke minst Lenin hadde tatt til orde for), og for det andre at de tyrkiske sosialistene kom så langt ned på listen over allierte (det sekundære leddet av de sekundære forbundsfellene) — dvs. etter klart borgerlige eller halv-føydale organisasjoner som f.eks. PUK og KDP-Irak. I tillegg ble PKK snart kjent for sin svært avvisende holdning over for andre partier som påstod å representere kurdernes interesser, slik det manifesterte seg både fysisk og politisk (jmf. konfrontasjonene med KUK, TDKP m.fl.). Flere av disse konfrontasjonene var svært harde, og av og til også blodige. Organisasjonen Dev-Sol (i dag DHKP-C), som alltid har hatt en viss sympati for PKK, hadde f.eks. den følgende beskrivelse av situasjonen:

"The clashes inside the left in Kurdistan have become more violent than the struggle against the oligarchy and have degenerated into outright hostilities. In the clashes between the KUK and the PKK, the UDG and the PKK and HK and the PKK, umpteen revolutionaries have been killed. In the mountains, clashes have involved the use of automatic weapons. When the PKK (the supporters of Apo) began the clashes, it wanted to win supremacy through violence, it did not occur to it to wage an ideological struggle." (Devrimci Sol magazine nr. 3, juli 1980:6)

Som sagt mener jeg likevel ikke at det bare skyldes PKKs innstilling: Det var rett og slett et vanlig trekk ved stort sett samtlige av de tyrkisk-kurdiske venstrepartiene på 1970-tallet å mene om hverandre at de enten subjektivt eller objektivt (og ofte også begge deler) opptrådte som alt fra agenter til lakeier, informanter og provokatører. Dette er i en viss grad fortsatt tilfellet, noe som imidlertid også henger sammen med at den tyrkiske staten faktisk har en tradisjon både for å drive med provokasjoner og agentvirksomhet, og også for å opprette sine egne og regimetro partier for å bedre kunne kontrollere folks misnøye (helt siden Mustafa Kemals nærmeste venner opprettet sitt eget "kommunistparti" i 1917, frem til opprettelsen av ANAP m.fl. fra 1983). Alt dette har uten tvil bidratt til å forsterke enhver eksisterende mistillit pga. ideologiske forskjeller, og på avgjørende vis forsure det generelle samarbeidsklimaet. Det er heller ikke noen grunn til å tro at krigssituasjonen har gjort det bedre, tvertimot mener jeg at de ulike tilnærmingsforsøkene på 1990-tallet (som f.eks. partiene ÖDP og MLKP, samt alliansen DGBP) er kommet i stand nettopp på tross av den oppiskete stemningen som følge av krigen (samt frykten for tortur og de halv-offisielle dødspatruljene). "Utskjellings-" og "avsløringskulturen" står likevel fortsatt sterkt, selv om det har blitt noe annerledes de siste årene.

Trass den nye tilnærmingsprosessen på 1990-tallet har heller ikke dette vært en knirkefri affære: Selv om enkelte organisasjoner har vært mer høylydte enn andre (først og fremst DHKP-C), mener jeg mye tyder på at det nok ofte er et uskrevet vilkår at PKKs samarbeidspartnere må akseptere at de i praksis også må underlegge seg PKKs ledelse. Særlig ved inngangen til 1990-tallet var PKK f.eks. nøye med at andre måtte akseptere PKKs voldsmonopol i regionen, selv om det virker som de i dag er kommet til en gjensidig forståelse: I dag finnes f.eks. både SIP og EMEP i regionen, i tillegg sannsynligvis til de partiene som deltar i DGBP-fronten. Konkret er den tyrkiske venstresiden likevel i hovedsak tiltenkt rollen som støttetropper for den kurdiske nasjonale frigjøringskampen i byene, og som et viktig ledd i PKKs nye parole om å "utvide krigen til hele Tyrkia".


B) Forholdet til andre folkeslag

Men om PKK til tider har vært enten negativ eller manipulerende over for de eksisterende organisasjonene, mener jeg samtidig det er veldokumentert hvordan PKK som parti hele tiden uttrykkelig har omtalt det tyrkiske folket som en av sine potensielt aller viktigste allierte, og at deres kritikk stort sett alltid har vært rettet direkte mot de eksisterende organisasjonene frem for mot tyrkere som sådan. Som hovedregel har PKK med andre ord forsøkt å skille klart mellom ledere og grunnplan (inkludert skillet mellom statsmakt på den ene siden og befolkningen/nasjon på den andre siden), noe som bl.a. Rubenstein har gjort til et viktig kriterium for å skille mellom en sosialistisk og en nasjonalistisk organisasjon. Selv om PKK ofte har blitt kalt nasjonalister av så vel venner som fiender (som har ønsket å legge hver sin tolkning inn i ordet), har de selv vært omhyggelige med å ta avstand fra begrepet. Jeg mener til og med det er mye som tyder på at de har blitt enda mer nøye på dette enn tidligere, bl.a. hvis man leser deres nyeste partiprogram fra 1995: Her understreket de f.eks. hvordan "Kurdistan er et land full av kulturer", at de så på dette som en rikdom og at det var bra at også andre lokale mindretall og underprivilegerte var blitt mer selvbevisste og ønsket å kjempe mot den tyrkiske kolonimakten. På denne måten mente de at den kurdiske frigjøringskampen var blitt til en motor i den sosiale endringsprosessen uten å degenerere til en "snever nasjonalisme…som bygger opp om konflikter mellom ulike befolkningsgrupper". Samtidig slo de fast at PKK skulle fortsette med å bekjempe både "borgerlig nasjonalisme, nasjonal fornekting og underkastelse" (Partiprogrammet fra 1995).

Trass slike programformuleringer er det likevel også klart at PKK av og til har oppført seg på en måte som har motsagt det ideologiske grunnlaget. Ett av disse eksemplene mener jeg er det tydeligvis ganske mislykkete prosjektet DHP — dvs. PKKs forsøk på å konstruere et parti for å lede revolusjonen blant tyrkere. DHP fremstår i dag som en sterkt forenklet og grovere kopi av PKK, som i hovedsak ukritisk forsvarer sitt moderparti og er ute av stand til å slå virkelig rot utover en viss (ukjent) krets av tyrkiske pro-PKKere: På et vis bygger partiet på en omvendt form for nasjonal selvfornekting, der det denne gangen er undertrykkerfolket som blir fratatt sine mer positive sider og som på mekanisk vis blir tildelt rollen som uselvstendige støttetropper for opprørerne.

I tillegg finnes det også en rekke eksempler på enkeltaksjoner og enkeltuttalelser som enten helt klart har vært rettet mot tyrkiske sivile og uskyldige, eller som i beste fall kan oppfattes som tvetydige. Noen av disse har kanskje vært fordreininger fra pressens side, mens andre sannsynligvis har vært operasjoner utført av kontra-geriljaen i PKKs navn. Poenget er ikke det nøyaktige omfanget av slike operasjoner, men at PKK har stått bak handlinger som kontraen har kunnet utnytte til å så mer splid mellom folkeslagene. Dette kan være alt fra uhell og lokale enkeltepisoder til helt bevisste aksjoner rettet mot uskyldige tyrkere. Når personer med PKK-tilknytning først har satt fyr på skoger og kornåkre og plassert bomber i søppelbøtter, kjøpesentre og jernbanestasjoner der det passerer mange forskjellige mennesker — da kan også kontraene gjøre det samme og gi PKK skylden for tap av uskyldige menneskeliv. Jeg mener både at det er fullt mulig og slett ikke usannsynlig at Tyrkia har plassert militære installasjoner slik at sivile ikke kan unngå å bli involvert i eventuelle angrep. Jeg mener også det finnes ikke-sjåvinistiske grunner til at PKK ønsker å skape usikkerhet i turistområder (for å ramme Tyrkia økonomisk), poenget er alene at den aller minste operasjonen kan bli (og er blitt) brukt hemningsløst til å piske opp sjåvinismen. Hvis PKK i tillegg har vært uklare i sine meldinger om i hvilken grad de har tatt på seg ansvaret for bestemte aksjoner, da kan de heller ikke regne med at media vil gjøre budskapet klarere for dem. Mangelen på konsistens gir kontrageriljaen noe å arbeide med. Vage antydninger som de følgende gjør det ikke noe enklere for PKK:

"Hvis de tvinger vårt folk til å utvandre, kan vi gjøre det samme mot dem. …Kurdistan blir forvandlet til støv og aske. …Tyrkia har også steder som kan bli forvandlet til støv og aske. Hvis de fortsetter med å ødelegge våre kulturelle verdier, kan også vi vende oss mot deres kulturelle verdier." (Öcalan i en rapport fremlagt i Özgür Gündem, sitert av DHKP-C).

"Vårt parti og vårt folk vil strengt straffe dem som er ansvarlige for massakrene. Hvis irnak ødelegges vil også Istanbul og Ankara brenne. De sivile kreftene og funksjonærer for Tyrkia vil også være mål i vår krig" (august 1992, erklæring med underskriften fra ARGK-kommandanten i Nord-Botan-leiren, sitert av DHKP-C)

Et tredje element i denne diskusjonen er dessuten hvordan PKK forholder seg til de kreftene som de rimeligvis ikke selv kontrollerer, men som er en avspeiling av den stadig mer omfattende frustrasjonen og volden blant så vel kurdere som tyrkere: Ved en lang rekke anledninger har PKK f.eks. understreket at de ikke kan ta på seg ansvaret for de spontane folkelige reaksjonene mot militærets og fascistenes provokasjoner, dvs. mer "upolitiske" og kanskje ikke særlig gjennomtenkte handlinger: "Hvis dere tvinger kurderne inn i en skitten krig med brann og ødeleggelse, da kan de på ulikt vis sabotere Tyrkias økonomi. De kan bli oppmerksom på turismen. Enkeltmennesker kan sette fyr på skoger" (Özgür Ülke, August 25, 1994, M. Hayri Dogan, sitert av DHKP-C). Samtidig er denne trusselen om "blind vold" flere ganger blitt brukt aktivt over for Tyrkia, for å presse regjeringen til å innlede forhandlinger. I 1991 ble det f.eks. drept 10 uskyldige mennesker i kjøpesentret Kapalicarsi i Bakirköy (der morderne angivelig var kurdere med PKK-tilknytning), en massakre som PKK flere ganger senere har henvist til:

"Det vil flyte mye blod…Vi vil gi ordrer om å gå til Kapalicarsi [et kjøpesenter] for å skyte vilt om seg…Hva kan oppnåes gjennom en tyrkisk-kurdisk konflikt som kan få den kroatisk-serbiske konfrontasjonen til å blekne ved sammenlikning? Blod for blod, øye for øye, det er en primitiv innfallsvinkel slik vi ser det. I stedet må vi finne mer siviliserte former, det er viktig å være dristig." (Cumhuriyet, 7. desember 1991, intervju med Öcalan, sitert av DHKP-C).

"Det vil bli flere av denne typen aksjoner…og like mye som det står i min makt vil jeg organisere dem, styrke dem og selvfølgelig dirigere dem…Kom, la oss åpne døren til politiske forhandlinger, vi sa de skulle ha sent en ambassadør. Vi sa: La oss sammen stoppe denne blinde volden og terroren. Hvorfor har vi ikke kommet nærmere hverandre. Jeg er klar, sier jeg nå enda en gang. For å hindre terrornivået i å øke må det tre frem en politisk representant. Hvorfor kommer de ikke frem? Hva forventer de vi skal gjøre?" (Öcalan, Berxwedan spesialnummer, 31.12.1991, intervju med BBC, sitert av DHKP-C)

På denne måten har PKK helt eksplisitt kalt de ovenstående aksjonene for både "blind vold" og "terror", samtidig som de selv har tatt på seg ansvaret for dem og advarer om at det kan bli mer av samme type. Det vil si at PKK ikke alltid er like nøye med å understreke om det finnes forskjeller mellom blind vold, revolusjonær vold og fascistisk vold. I disse tilfellene sender PKK signaler til de styrende om at den væpnete kampen er primitiv, mens forhandlinger er siviliserte: Dermed truer de ikke de herskende med en revolusjonær kamp, men med en konflikt tilsvarende den mellom kroater og serbere. De har altså et dobbeltbudskap: I utgangspunktet ønsker de forhandlinger og demokratiske politiske løsninger, men hvis ikke regjeringen godtar dette vil de trappe opp krigen slik at det vil flyte mye blod. Dermed skaper de uklarhet og det blir vanskelig å innkretse hvor mye kontroll de egentlig har over situasjonen.


Et mønster over tid?

Spørsmålet er derfor om det finnes et mønster over tid, og i hvilken grad klarheten er dominerende over for uklarheten: Mitt inntrykk er at PKK frem til omkring 1990-1993 fortsatt slet noe med de "militaristiske avvikene" (for å bruke Rousset), og følgelig ikke alltid var nøye med å skille mellom sivile og militære mål verken blant kurdere eller tyrkere. Dette er noe som helt klart har endret seg utover 1990-tallet, slik det også er blitt bemerket av flere menneskerettsorganisasjoner. Likevel er det disse aksjonene fra tidlig på tiåret som har fortsatt med å bli brukt mot PKK av så vel de fascistiske provokatørene som av PKKs kritikere i alminnelighet.

Samtidig mener jeg det er flere ting som tyder på at PKK utover 1990-tallet har forsøkt å utvikle en stadig mer inkluderende argumentasjon som ikke bare har vært beregnet på å skape splittelse i rekkene til de styrende i Tyrkia, men også vært rettet inn direkte for å få venner innen det tyrkiske folket: Etter at Öcalan ble arrestert i februar 1999 har f.eks. samtlige av hans (få) senere uttalelser tatt opp spørsmålet om å unngå en ren etnisk-basert konflikt mellom tyrkere og kurdere: "The media reports concerning my condition are not correct. I especially object to those statements and actions which could lead to a Turkish versus Kurdish conflict" (Öcalan 18.3.99, Imrali-fengslet).

Med andre ord mener jeg at PKK har forsøkt å bli mer oppmerksomme på hvordan de kan unngå å støte vekk tyrkere som sådan fra seg, selv om det langt fra virker som noen lett oppgave i forhold til den fremstormende fascismen og sjåvinismen i landet: Med arrestasjonen av Öcalan ble det pisket opp en enda mer hysterisk stemning enn tidligere, og i løpet av kort tid dukket det opp en hittil ukjent gruppering av "kurdiske hevnbrigader" som tok ansvaret for å ha plassert bomber på torgplasser, kastet molotov-cocktails inn i tyrkiske butikker m.m. — dvs. metoder som tradisjonelt bare er blitt benyttet av fascistene som en konsekvent strategi. Lørdag 13. mars ble dermed en av de mest blodige, da 13 personer ble drept av en bensinbombe i et 5-etasjers varehus i Göztepe-delen av Istanbul (Reuters 14.3.99, Washington Post 16.3.99). PKK tok utvetydig avstand fra aksjonen, men de er blitt kritisert av andre venstreorganisasjoner for at de ikke allerede tidligere hadde avsverget "hevnbrigadene" som fascistprovokasjoner. PKKs offisielle holdning er nå at de ikke har noen ting felles med dem, fordi de som et sosialistisk parti ikke kan akseptere at uskyldige tyrkere blir utpekt som angrepsmål (ERNK-uttalelse).


C) Forholdet til de styrende innen Tyrkia

I begynnelsen av denne fremstillingen så jeg på Jean Baechler sin tese om at så lenge kolonispørsmålet forblir uløst vil også viljen til å gjenerobre eller å definere en nasjonal (eller etnisk) identitet forbli en hovedkilde til nye opprør. I den forbindelsen er det i hvert fall ikke tvil om at kurderspørsmålet har forblitt både uløst og undertrykt, og at det følgelig har vært en konstant kilde til uro langt opp i de innerste tyrkiske maktsirklene. Først og fremst har det likevel ført til konflikter innen sosialdemokratiet representert ved CHP (SHP 1985-95), selv om hovedtendensen alltid har vært en klart pro-kemalistisk og anti-kurdisk kurs over for noen enkelte avvikere. Det er med andre ord ikke bare kurderne, men også selve kurderspørsmålet som sådan som er blitt undertrykt. Dette har i det hele tatt vært en generell tendens: Mens fremtredende venstrekemalister og muslimsk-orienterte anti-sionister f.eks. i flere tiår har fordømt Israels behandling av palestinerne i svært sterke ordelag, har det stort sett vært utenkelig å se for seg de samme menneskene forsvare kurderne på noe vis. Desto sterkere har de imidlertid forsvart tyrkere i andre land, f.eks. Bulgaria, Vest-Trakia (Hellas), Nord-Irak eller Iran (azari-folk eller aserbajdjanere). Dette gjelder ikke alene de ledende politikerne, men er et generelt uttrykk for de herskende tankene i landet. I en bok til den pro-amerikanske Carnegie Commission on Preventing Deadly Conflict står det til og med en formulering så skarp som den følgende (om de tyrkiske intellektuelle på 1990-tallet):

"By and large, intellectuals as a class, especially academic circles, play almost no useful political function, because of their failure to examine and question Kurdish policies. University students do not usually argue over Kurdish issues in class, and faculty do not discuss it among themselves. The issue is functionally nonexistent in academic circles — meaning that a critically important segment of society that is equipped to examine this Turkish social problem is a nonparticipant in stimulating a national conversation. …This situation is not apparently the result of any specific government policy; it simply stems from a feeling that it is prudent not to question too openly." (Barkey og Fuller 1998:118-119).

Stort sett er det bare i de ulovlige venstrepartiene at det har vært vilje til å diskutere kurderspørsmålet på alvor, i tillegg til en rekke viktige, men kortvarige, understrømninger blant sosialdemokratene i CHP på 1970-tallet og etter at de gjenoppstå som SHP ved utgangen av 1980-tallet. På 1990-tallet har det først og fremst vært innen deler av islamistbevegelsen at det har vært reelle tendenser til å ville forsvare noen form for rettigheter til kurderne, men som en hovedregel har det aldri vært noen virkelig og offisiell pro-kurdisk linje i noen av disse partiene i det hele tatt. Heller ikke statsminister Turgut Özal sine initativer 1991-93 kan på noen måte sies å være prinsipielle og rettet direkte mot undertrykking, selv om de til gjengjeld kan sies å være pragmatisk motivert for å gjøre en slutt på krigen og unngå en voksende kurdisk folkeoppstand. Det nærmeste man kommer en prinsipiell argumentasjon er kanskje millionæren og den tidligere TÜSIAD-lederen Cem Boyner, som i 1995 lanserte sin Bevegelse for Nytt Demokrati (Yeni Demokrasi Hareketi) og stilte til valg på et program for en tilbaketrukket statsmakt, bl.a. gjennom å tillate muslimske kvinner å bære skjerf og å la kurdere både skrive, tenke og ytre seg fritt på sitt morsmål uten fare for å bli fengslet og torturert. For mange av hans motstandere var dette intet mindre enn forræderi over for Atatürk, sekularismen og enhetsstaten, og blant hans venner var det dessuten stor tvil om han virkelig var oppriktig (The Middle East, oktober 1995, Poulton 1997:226-227). Selv om Boyner fort viste seg å være en overgangsfigur, har det likevel vist seg at han var et forvarsel om en tilsynelatende ny linje fra deler av forretningsmiljøene: Siden valget i 1995 har TÜSIAD produsert flere rapporter, som både har vært kritiske til den fortsatte krigføringen og oppfordret til en vidtgående demokratisering av samfunnslivet — samtidig med at argumentene utelukkende har vært pragmatiske og alene vinklet ut fra hensyn til budsjetter, inflasjon og det internasjonale ryktet. Krigen har med andre ord vist seg å være til skade for profitten innen finanssektoren og deler av industrien, samtidig som den har gitt kjempemessige fortjenester til våpenhandlerne og skapt et selvstendig lag av krigsprofitører med interesse i fortsatt krigføring.

Det er denne siste motsigelsen som PKK stadig mer har lagt vekt på å utnytte; en linje som til gjengjeld også har ført til økende kritikk fra den tyrkiske venstresiden etter en lengre periode med tilnærming mellom de to sidene. Dette er et spørsmål jeg mener det er viktig å se litt nærmere på, noe jeg tror best kan gjøres som del av en mer overordnet oppsummering:


4.6.4. Tyrkia 1989-1999: Status

På dette tidspunktet tror jeg det er nødvendig å gjøre opp en kort status over den sosiale og politiske utviklingen på 1990-tallet, for å se hvordan de ulike tendensene har virket sammen: Jeg vil først A) gå inn på den generelle situasjonen i landet, og deretter igjen spore inn på PKKs politikk over for så vel B) tyrkere som C) kurdere.


A) Den generelle situasjonen i landet

Etter nesten et helt tiår der de fleste uavhengige organisasjonene lå nede etter militærkuppet, var det særlig etter 1987 igjen tegn til en viss bevegelse "nedenfra". Nye sosiale bevegelser (først og fremst kvinnebevegelsen) begynte å gjøre seg gjeldende, samtidig med at venstresiden holdt på å reorganisere seg og fagbevegelsen var ved å vende tilbake som en kraft rundt om på arbeidsplassene. Samtidig hadde flere av de gamle politikerne forsøkt å gjenopprette sine partier fra før 1980, og generelt var det tegn til en noe større åpenhet enn under det brutale regimet særlig på starten av 1980-tallet. Med valget av Turgut Özal som president i 1989 fikk Tyrkia dessuten sin første president siden 1960, som ikke kom rett fra en karriere i militæret. I 1991 ble det sosialdemokratiske SHP det største partiet i landet med 28% av stemmene. Det var også blitt innvalgt 22 pro-kurdiske parlamentsmedlemmer og i de kurdiske områdene hadde PKKs geriljakrig utviklet seg til en regulær folkeoppstand, som visse steder til og med opererte med "dobbeltmakt".

Ti år senere er denne situasjonen ganske forandret. PKK ble møtt med en massiv militærinnsats under Çiller-regimet og er i høy grad trengt tilbake militært, også selv om de samtidig har vunnet oppslutning politisk og har stiftet så vel fjernsynskanal som eksilparlament. Fagbevegelsen i landet har styrket seg parallelt med den ytterste venstresiden i forhold til 1980-tallet, men partipolitisk har Bülent Ecevits sjåvinistiske DSP fortrengt SHP/CHP, mens fascistene og islamistene er blitt de nest sterkeste kreftene i landet. Med dødspatruljer som Hizbullah m.fl. mer eller mindre ute av kontroll er menneskerettssituasjonen blitt drastisk mye dårligere (NOTE 162), samtidig med at Susurluk-affæren var med å avdekke hvordan mafiaklikker og etterretningstjenestene var som en "stat innen staten". Den irregulære kontra-geriljastyrken består nå av rundt 50.000 kurdiske landsbyvakter og 24.000 topptrente kommandosoldater, som sammen med 3-400.000 soldater fra hæren er blitt satt inn mot maksimalt 30.000 kurdiske geriljasoldater. I mellomtiden er 1-3 millioner mennesker blitt fordrevet, bl.a. etter at 4.000 landsbyer er blitt brent ned av militæret. Kanskje så mye som 37.000 mennesker er blitt drept, deriblant 14.000 av "ukjente gjerningsmenn" (dvs. dødspatruljer). (Human Rights Watch Report on Turkey 1998). I følge den tyrkiske regjeringen selv (november 1997) har det blitt drept 26.532 PKK-medlemmer, 5.185 personer fra sikkerhetsstyrkene og 5.209 sivilister (U.S. Department of State 1998). Det betyr at staten har stått for brorparten, med mellom 70 og 85% drepte personer. Tyrkia er blitt ett av de farligste landene i verden for journalister, men også ett av de farligste for arbeidere: I følge den statstro fagforeningen Türk-Ish har det i perioden 1965 til 1997 vært hele 4,4 millioner arbeidsulykker i landet, der sammenlagt 37.617 personer har mistet livet. Hvert år dør det hele 1.500 personer som følge av manglende sikkerhet på arbeidsplassen. Det betyr at Tyrkia er det 3. farligste landet for arbeidere i verden, og det farligste i europeisk sammenheng (Radikal 3.5.99). Alene i 1998 var det 17.443 arbeidere som mistet jobben pga. politiske eller faglige aktiviteter (IHD 1998). Ansvaret for det siste er det ikke minst næringslivets hovedorganisasjon TÜSIAD som har. I årevis har TÜSIAD vært en av regimets aller nærmeste støttespillere, og det er bare i dette lyset at det er mulig å vurdere deres innsats for demokratiet og freden i området: Når TÜSIAD endrer kurs er det fordi de mener at krigen etterhvert ikke er tjenlig for dem lenger, dvs. at kostnadene oppveier fordelene for dem. På midten av 1990-tallet gikk ca. 40% av statsfinansene til krigsinnsatsen, mens 40% gikk til nedbetaling av utenlandsgjelden. Av de resterende 20% gikk bare 2,5% til helse og 3% til utdanning (Kurdistan-Rundbrief nr. 23, 1998). Trass store økonomiske overføringer ikke minst fra USA og Tyskland, er det med andre ord vanskelig å opprettholde den permanente krigstilstanden, og utover 1990-tallet finnes det nesten ikke den sosialgruppen i Tyrkia som ikke høylydt har markert sin misnøye med situasjonen.

Det er i den samme perioden at PKK stadig mer har lagt vekt på å fremstå som "ett parti som tilhører Tyrkia", dvs. en linje som de rimeligvis regner med skal bringe dem nærmere sitt mål ved å skaffe dem allierte både innen det kurdiske folket, det tyrkiske folket og blant de styrende innen Tyrkia. Poenget er at de samtidig har fremstått ganske tvetydig: I går var deres hovedvurdering at "Kurdistan er en tyrkisk koloni", i dag sier de at "Revolusjonen i Tyrkia er også vår revolusjon". På den ene siden tar de til orde for et fellesskap mellom tyrkere og kurdere, og at de som kurdiske revolusjonære må bekjempe den tyrkiske statsledelsen:

"Our operations in Turkey are not connected with our difficult situation, nor with the annihilation of the enemy's military forces. These play a role, but only on the side. The basic political reasons for our operations in Turkey are made very clear in our party manifesto. We have the aim of creating Kurdish-Turkish fraternity, unity and commonality. As Kurdish revolutionaries we will not tolerate the oppression of the peoples of Turkey by the fascist leadership. We do not simply want to realise revolution in Kurdistan, but we also owe Turkey a revolution." (Semdin Sakik, Ö. Yurtsever Genclik, November 1997, issue 7, sitert av DHKP-C)

På den andre siden snakker de om å inngå fredsforhandlinger med nettop denne "fascistiske statsledelsen", til og med i det samme intervjuet, og at det er mulig å gjennomføre felles reformer:

"If a revolution is achieved, it will happen in both Turkey and Kurdistan. The state will sit down at a table with the peoples of Kurdistan and Turkey and reform the laws and the constitution, create a democratic regime and develop peace through this."

Å dømme etter utsagn i stil med det siste har PKK åpenbart gitt opp helt sentrale marxistiske "læresetninger", som at staten er et redskap for herskerklassen og at den må ødelegges gjennom en folkeoppstand. Samtidig skriver de like fullt glødende i sine kongressdokumenter om at partiet må arbeide for "rød makt", "total krig" og "folkeoppstand", samt legge konkrete planer for å "realisere et folkedemokrati", slik at de kan "knuse kolonialfascismen" og "uten avbrudd lede den nasjonaldemokratiske revolusjonen inn på den sosialistiske veien". De er heller ikke snauere enn at de slår fast at "Vår revolusjon er nødvendig for at vi gjennom sosialismen kan nå vårt endelige mål om et klasseløst samfunn." (dokumenter fra PKKs 5. partikongress i 1995 og partikonferansen i mai 1996). Heller ikke mot slutten av tiåret var det tegn til at dette skulle forandre seg, tvertimot har de fortsatt med å understreke hvordan det har blitt stadig mer uungåelig for dem å vinne frem: "This year is the final stage of our independence struggle... more than ever before the ground has been prepared for the peoples' hopes of independence and freedom and for success." (Özgür Halk, July 15, 1998, Issue 90:50, sitert av DHKP-C).


B) PKK og den tyrkiske arbeiderklassen

I forhold til teorien mener jeg det er helt klart at PKK på 1990-tallet har jobbet bevisst for å bidra til at en fredskonstellasjon kan vokse frem, akkurat slik særlig Baechler har beskrevet det: "Alt opprørerne trenger er å ikke tape militært, slik at de til slutt kan vinne politisk. Pga. fordelene til den strategiske defensiven, kan ikke de etablerte myndighetene vinne en kontrarevolusjonær krig. De kan kun tape den, eller pervertere de politiske idealene sine. Det klokeste er å ikke bli involvert i en slik krig, som både er fruktesløs og urettferdig". Mot slutten av tiåret har deres strategi likevel ikke gitt de ønskete resultatene — dvs. at det fortsatt ikke er dukket opp noen "fredskoalisjon", og at den aggressive sjåvinismen har vært på direkte fremmarsj både i staten og blant folket — eller som ARGK-kommandanten Osman Öcalan (Abdullah Öcalans bror) sa det to dager etter at partilederen var blitt bortført:

"The U.S. is extremely hostile to our people. We have refrained from any hostile act against the United States. The more we refrained from hostile acts against this country, the more intense American hostility towards our people has become. …. We wish not to make enemies with the Israeli people. However, the harder we tried not to make enemies with the Israeli people, the more Israel served Turkey, a criminal enterprise, in oppressing our people" (Uttalelse fra Osman Ocalan 17.2.1999)

Spørsmålet er derfor hva som ligger bak dette og om det kan sies å skyldes elementer i PKKs strategi — ikke minst med tanke på forholdene innad i undertrykkernasjonen (siden det er her det går dårligst). Konkret tror jeg det er mulig å skille mellom tre ulike nivåer:


Direkte overgrep mot uskyldige tyrkere

Den eneste gangen Baechler har brukt uttrykket "terror" er i forbindelse med militæroperasjoner (fra geriljaens side) mot deler av sivilbefolkningen innen undertrykkernasjonen. Selv etter at jeg aktivt har forsøkt å grave frem eksempler på slike hendelser, mener jeg at antallet reelt må være forsvinnende lite og bestå først og fremst av enkeltpersoner som er blitt utsatt for overgrep, f.eks. i forbindelse med mer eller mindre ukontrollerte aksjoner som skyteepisoden i Kapalicarsi i 1991 eller tilsvarende hendinger ut over 1990-tallet (på 1980-tallet var PKK stort sett bare opptatt av å angripe landsbyvakter og kurdiske "kollaboratører"). Samtidig er det i denne perioden at PKK helt klart har forsøkt å skille mer tydelig mellom sivile og militære tyrkiske mål. Til sammenlikning står sannsynligvis de halv-offisielle dødspatruljene bak drapene på hele 14.000 mennesker, der størstedelen av dem har vært kurdere.


Uklar politikk over for tyrkere

Noe annet er derfor følelsen eller inntrykket av at PKK ikke fullstendig klart har tatt avstand fra slike aksjoner, noe som dermed har kunnet bli brukt uhemmet av så vel den fascistiske høyresiden som av statsmakten og hæren. Med en permanent krigssituasjon og full rådighet over et ensrettet skole- og propagandasystem har det slett ikke vært et problem for militæret å piske opp stemningen ved å blåse opp enkeltepisoder. Dette blir ikke bedre av at f.eks. "PKKs Tyrkia-avdeling" (DHP) kan tolkes som om de har en nedlatende holdning over for tyrkere generelt, jeg tror rett og slett ikke det går an å bygge en virkelig bevegelse på en slik type "selvhatere" på vegne av den tyrkiske nasjonen — akkurat som de verste kurdiske "selvhaterne" stort sett ender opp som f.eks. fengselsbetjenter og/eller konemishandlere.


Manglende aktivt forsvar for tyrkere

Én ting er hva PKK faktisk har gjort (som i de ovenstående eksemplene), og en annen ting er hva PKK derimot ikke har gjort: PKK har f.eks. alltid understreket at de ønsker en allianse med det tyrkiske folket som helhet, og med den revolusjonære venstresiden og arbeiderklassen i særdeleshet (også selv om de bare var "det sekundære leddet av de sekundære forbundsfellene", dvs. etter partier som KDP/PUK). Siden inngangen til 1990-tallet har det vært en økende tilnærming mellom PKK og de tyrkiske venstrepartiene, slik at teorien stadig mer er blitt omsatt i praksis. Likevel klarte PKK å vedta et nytt partiprogram i januar 1995, som nesten ikke berørte forholdene for den tyrkiske arbeiderklassen. Imidlertid hadde hele 1994 vært et virkelig streikeår, preget ikke minst av de offentlig ansattes kamp for å få rett til å organisere seg (dette fikk de innvilget i 1995, som følge av disse kampene) og av omfattende protester fra titusener av gruve- og stålverksarbeidere ("The Workers’ Movement in Turkey". Press Agency Özgürlük 1996). 20. juli 1994 gikk dessuten 4 millioner i generalstreik mot oppsigelsene og privatiseringen som fulgte i kjølvannet av den omstridte "5. april-pakken", som Tansu Çiller hadde inngått med IMF. Bare en uke etter at PKK-kongressen var gjennomført, gikk det 200.000 mennesker i tog i Ankara for å protestere mot pakken, noe som burde antyde omfanget av den folkelige misnøyen. Det eneste kongressen vedtok om saken var følgende (som jeg mener tyder på at de var mer opptatt av forholdene på siden av arbeiderklassen, f.eks. forholdene i fengslene og i de nye sosiale bevegelsene, enn de var av den nye aktiviteten innen arbeiderklassen):

"The congress…concluded with remorse the situation of Turkish people, who are poor and under disorganized leadership, and it made them the closest and most strategic ally of the Kurdish people. It decided to make efforts as much as possible to develop the democratic and revolutionary movement of Turkey with a variety of approaches and to support the democratic and revolutionary popular forces of Turkey more than before. It valued the relations with the democratic and progressive forces in the environmentalist, liberal, and social justice organizations and the participation in international institutions and pledged to work to develop a revolutionary socialist international alliance. The 5th Congress of our party hailed the prison resistance movement and evaluated the current situation in the jails, reconfirming the leaders of heroic martyrdom in our struggle who number in the thousands." (PKK 5th Victory Congress, 15.5.1995)

Programmet for øvrig er heller ikke noen bred gjennomgang av de sosiale kampene i landet, men nesten utelukkende en oppsummering av deres egen dominerende rolle og betydning. I tillegg har de nesten bare lagt vekt på den nasjonale bevegelsen gjennom historien, ikke minst i forhold til arbeiderbevegelsen. Det står f.eks. ikke noe om fremveksten av den tyrkiske fagbevegelsen på 1960-tallet, eller om de mange streikene på 1970-tallet. Heller ikke den iranske revolusjonen blir trukket frem som et eksempel på en kort fase med arbeiderråd (som deretter ble tatt over muslimene og bazarborgerskapet) med potensiale til en sosial revolusjon. Derimot blir den alene fremhevet som et eksempel på at en del av Kurdistan kortvarig ble frigjort for kolonistyre.


C) PKK og den kurdiske arbeiderklassen

Fra begynnelsen har PKK kunnet slå fast at den sosiale og nasjonale frigjøringskampen i høy grad har vært to sider av den samme saken, i den grad de kurdiske føydalherrene var den viktigste støtten for tyrkifiseringen blant kurderne og fortsatt holdt et godt grep om det store flertallet av fattigbønder. Siden 1989 har kanskje så mye som to millioner kurdere forlatt området (Ciment 1996:101), slik at det bare er omtrent 4 millioner kurdere igjen av sammenlagt 12-15 millioner i hele Tyrkia. I dag bor trolig 2/3 av Tyrkias kurdere uten for det egentlige Kurdistan, derav ca. en million i Vest-Europa. Dermed er de også mer utsatt både for direkte kapitalistiske relasjoner og for et sterkere tyrkisk assimileringspress. I takt med dette oppbruddet fra jordbrukssamfunnet er det dessuten oppstått en klarere klassedeling blant kurderne, slik at det i dag både finnes en utviklet kurdisk arbeiderklasse og etterhvert også et stadig mer utviklet kurdisk borgerskap. Poenget er bare at de først og fremst finnes uten for Kurdistan…

Mens PKK og HADEP har oppnådd solide bastioner i de kurdiske områdene og etterhvert også satt i gang en virkelig sosial revolusjon bl.a. på kvinnefronten, står tydeligvis begge partiene mye mer svakt blant kurdere i de tyrkiske storbyene. Den nederlandske antropologen Martin van Bruinessen hører til dem som både har understreket assimileringsaspektet og det mer sosiale aspektet ved situasjonen:

"Kurdish workers in Istanbul, for instance, are more likely to unite with Turkish workers on a class based platform than rally to vague nationalist appeals."

Jeg mener det er for enkelt å si at PKK ikke har klart å utvikle en politikk for den kurdiske arbeiderklassen — særlig i den grad de f.eks. har så overveldende stor oppslutning blant eksilkurderne i Vest-Europa, som nettopp i høy grad må sies å være et proletariat som er undertrykt på så vel nasjonal som sosial basis (dvs. at de ikke alene ofte må ta til takke med de dårligst betalte jobbene, men at de også svært ofte er utsatt for en rasistisk diskriminering). Likevel mener jeg de relativt dårlige valgresultatene for HADEP i f.eks. Istanbul og Izmir (der det finnes svært store kurdiske mindretall), gir en klar pekepinn på at PKK kan få problemer hvis de ikke blir mer opptatt av å utvikle en mer tydelig profilert klassepolitikk. I den forbindelsen har jeg allerede for lengst vært inne på at selv om PKK uten tvil har en sterk basis blant arbeidere, er de likevel ikke et arbeiderparti i den grad de som parti først og fremst har sitt tyngdepunkt uten for produksjonen. For PKK er tilknytningen til arbeiderklassen med andre ord mer ideologisk enn den er sosial, slik jeg også mener det fremgår bl.a. av partiprogrammet fra 1995: Her sidestiller de uttrykkelig "arbeiderklassens ledelse" med sin egen ledelse:

"The praxis of the national liberation struggle has shown that the fundamental force which will lead to the victory of the revolution is the unity between the workers and the peasants; the leadership which will bring victory is the ideological, political, and organizational leadership of the working class. The leading forces of the other classes are steadily losing their power, and they can no longer pose a serious threat to colonialism. On the other hand, there has been a steady development in the leadership of the working class, which is embodied in our party."


4.6.5. Foreløpig oppsummering

I denne delen av fremstillingen mener jeg å ha funnet frem de følgende resultatene:


Internasjonale forbindelser

1) Det var først fra omkring 1990 at PKK for alvor brukte krefter på å skille Tyrkia fra sine NATO-allierte, og på å bygge en internasjonal folkelig opinion mot krigen. Frem til da hadde de satset mer på å vinne oppslutning blant kurderne, og å få et virkelig fotfeste i Kurdistan innen Tyrkias grenser. De var også mer opptatt av å unngå splittelse blant sine egne potensielle allierte, ikke minst ulike østblokkland som de mente det var unødvendig å ha som sine fiender.

2) På denne måten så PKK seg fra begynnelsen som del av en verdensomspennende kamp mot kolonialisme og for nasjonal frigjøring, og som en del av den globale sosialistiske bevegelsen. Samtidig stod de for en pragmatisk alliansepolitikk, der de ikke alene ønsket å øke antallet av venner, men også å senke antallet fiender. Dette mener jeg for øvrig har vært et fellestrekk ved en lang rekke andre nasjonale frigjøringsbevegelser — fra Kina til Vietnam og Palestina

3) Konkret betød det at PKK unngikk å spalte seg opp i takt med nye og overraskende linjeskift fra enten Moskva, Beijing eller Tirana, i tillegg til at de unngikk å legge seg ut med flere stater enn de mente det var nødvendig. Men det betød også at partiet måtte se gjennom fingre f.eks. med arabiseringen av 1,5 millioner kurdere i Syria, og at de offisielt godtok regimene i både Sovjet, Kina og Albania som sosialistiske.

4) Jeg mener f.eks. det er påfallende hvordan PKK var klart pro-sovjetisk frem til østblokken gikk i oppløsning, hvoretter de åpent stod frem med en stadig mer krass kritikk helt tilbake til Stalin og til og med 1921. Likevel tror jeg det var deres opprinnelige linje som var den mest opportunistiske, og at de sannsynligvis i dag står frem med det som de virkelig mener i saken.

5) Selv om de på denne måten har akseptert å inngå mer eller mindre tunge kompromisser, har de samtidig brukt de relative fordelene til å bygge opp en bevegelse rundt partiet og til å bygge ut sine egne posisjoner. Dette har de etterhvert også oppnådd, og er i dag blitt til en virkelig folkebevegelse og en kraft med innflytelse på hele regionen.

6) Likevel er de særlig på 1990-tallet blitt beskyldt for å bare utvikle relasjoner på grunnlag av midlertidige interesser og behov frem for på et prinsipielt grunnlag, dvs. en tradisjonell form for politikk som særlig er forbundet med Midtøsten. Dette kan jeg ikke fullstendig avvise, selv om jeg langt fra er sikker på at det er korrekt.


Strategi på 1990-tallet

7) Utover 1990-tallet har PKK satset bevisst på at en gruppe politikere eller andre representanter for systemet skulle bryte ut for å ville innlede forhandlinger.

8) Utover 1990-tallet har de imidlertid utviklet en type dobbeltkommunikasjon, der de på den ene siden slår fast hvordan de vil kjempe for sitt maksimumsprogram, men på den andre siden viser vilje til å forhandle om løsninger innen rammene av det bestående systemet: PKK sender dermed ganske sprikende signaler, når de på den ene siden tar til orde for revolusjon og sosialisme, men på den andre siden også forsøker å fremstå som en "ansvarlig" og systemtro forhandlingspart. Dette tror jeg vil være en viktig spenningsfaktor for PKK i fremtiden:

9) Særlig etter arrestasjonen av Abdullah Öcalan tror jeg at flere vil gå med på at PKK har vist en til tider oppsiktsvekkende tilnærmingsvilje ikke minst over for USA og de vestlige politikerne, i den forstand at disse i grunnen slett ikke var interessert i å forhandle med PKK — ikke en gang dersom de tilbød å legge ned våpnene. I 1999 endte dette opp med en total ansvarsfraskrivelse fra de ledende NATO-land, der alle i praksis avviste å gi sitt bidrag til en politisk løsning i form av asyl og et internasjonalt tribunal.

10) I mellomtiden tror jeg dessuten at PKK har hatt en tendens til å være så opptatt av å lete etter sprekker blant de herskende i Tyrkia, at de samtidig har prioritert ned (frem for unnlatt) å mene noe om livsvilkårene til folk flest eller å forholde seg til forslag og kritikk fra de sosialistiske sirklene i landet. Jeg tror det er mulig at de dermed har forspilt noen sjanser til å fremskynde en folkeoppstand, dersom de i stedet har gått til de styrende og foreslått for dem "å løse problemene sammen".

11) Jeg har ikke nok grunnlag for å vurdere dette i dypden, dvs. at jeg ikke for alvor kan påstå at den ene siden av linjen direkte har fortrengt den andre siden av linjen. Tvertimot er det nettopp svært mye som tyder på at PKK bruker de to ulike linjene parallelt. Det sterkeste argumentet for at hovedsiden likevel har vært "ansvarlighetslinjen", mener jeg er at PKK helt fra det første programmet har sett på de tyrkiske arbeiderne som en klart sekundær kraft, og at PKK åpenbart ikke har spilt noen aktiv rolle i fagbevegelsen verken på 1970-, 1980- eller 1990-tallet: Mens det er lett å lage en liste over alle PKKs sultestreiker og fangeopprør, er det slett ikke lett å lage en liste over alle deres streiker mot privatisering eller for lønnsøkninger. For de kurdiske og tyrkiske arbeiderne i Istanbul og Izmir er det åpenbart ikke tilstrekkelig å føre en kampanje bare for fred — det er også nødvendig å sette opp ønsker om innholdet i den freden, mer enn både PKK og HADEP har gjort til nå.


Relasjoner innad i undertrykkernasjonen

12) I Tyrkia er det slik at den kurdiske nasjonen offisielt ikke eksisterer, noe som også har preget flere av de forbudte og i teorien anti-sjåvinistiske partiene. Dette har gjort det ekstremt vanskelig å arbeide for en "fredskoalisjon" på den tyrkiske siden — noe som likevel ikke sier noe om PKKs faktiske innsats på området.

13) Konkret har f.eks. både PKK og de fleste andre venstrepartiene vært preget av "utskjellingskultur", der de andre er blitt beskyldt for å være alt fra agenter til lakeier, informanter og provokatører. Til en viss grad skyldes dette imidlertid at den tyrkiske staten faktisk har en tradisjon for å drive med slikt.

14) Trass i den nye tilnærmingsprosessen på 1990-tallet, ser PKK dessuten i hovedsak på den tyrkiske venstresiden som støttetropper for den kurdiske nasjonale frigjøringskampen i byene, og har en tendens til å forvente at partnerne underlegger seg PKKs overhøyhet og strategiske disposisjoner.

15) Men om PKK til tider har hatt et anstrengt forhold til de tyrkiske organisasjonene, har de samtidig alltid uttrykkelig omtalt det tyrkiske folket som en av sine potensielt aller viktigste allierte. Samtidig mener jeg det er flere ting som tyder på at PKK utover 1990-tallet har forsøkt å utvikle en stadig mer inkluderende argumentasjon som ikke bare har vært beregnet på å skape splittelse i rekkene til de styrende i Tyrkia, men også vært rettet inn direkte for å få venner innen det tyrkiske folket.

16) Mot slutten av tiåret har deres strategi likevel ikke gitt de ønskete resultatene — dvs. at det fortsatt ikke er dukket opp noen "fredskoalisjon", og at den aggressive sjåvinismen har vært på direkte fremmarsj både i staten og blant folket. Dette mener jeg ikke bare henger sammen med statens store ressurser og propagandaapparat, men også med ting som PKK selv er ansvarlig for:

17) Selv om antallet er lite, har PKK f.eks. stått bak en rekke overgrep mot uskyldige tyrkere. Dette er blitt brukt uhemmet av fascistene og statsmakten, i den grad PKK enten ikke alltid har tatt fullstendig klart avstand fra aksjonene eller ikke har nådd ut med sitt budskap.

18) I dag bor trolig 2/3 av Tyrkias kurdere uten for det egentlige Kurdistan, derav ca. en million i Vest-Europa. Dermed er de også mer utsatt både for direkte kapitalistiske relasjoner og for et sterkere tyrkisk assimileringspress. I takt med dette oppbruddet fra jordbrukssamfunnet er det oppstått en klarere klassedeling blant kurderne, noe som har gjort at PKK og HADEP er betydelig mindre populære i Istanbul og Izmir enn de er i selve de kurdiske områdene. Jeg tror PKK kan få problemer hvis de ikke blir mer opptatt av å utvikle en mer tydelig profilert klassepolitikk.

19) I den forbindelsen tror jeg også det er viktig å understreke at selv om PKK uten tvil har en sterk basis blant kurdiske arbeidere, er de likevel ikke et arbeiderparti i den grad de som parti først og fremst har sitt tyngdepunkt uten for produksjonen. For PKK er tilknytningen til arbeiderklassen med andre ord mer ideologisk enn den er sosial, slik at de dermed også kan finne på å sidestille "arbeiderklassens ledelse" med sin egen ledelse.


Forholdet til teorien

I forhold til teorien mener jeg nå at jeg har kommet svært langt. Dypest sett mener jeg at de tre teoretikerne Rubenstein, Rousset og Baechler til sammen utgjør et glimrende rammeverk til å analysere en bevegelse som PKK. Selv om teorigrunnlaget ikke er fullstendig samstemt i synet på den helt konkrete dynamikken, mener jeg likevel at de i hovedsak klarer å forutsi de generelle tendensene. Stort sett samtlige av deres anvisninger for å vinne frem og stort sett alle deres advarsler om hva opprørerne ikke skal drive med, mener jeg i høy grad viser seg å holde stikk. Kjernen i det meste mener jeg er at opprørerne må unngå å sette opp folkeslagene mot hverandre, og dermed vise i praksis hvordan kampen ikke alene er nasjonal, men også sosial. Når disse to sidene dessuten går sammen, er det mulig å tappe et virkelig stort reservoar og bygge en mektig opprørsbevegelse. Det er derfor at både PKK og HADEP har stormet frem i perioden, mens f.eks. "PKK for tyrkere" eller DHP i hovedsak har blitt en fiasko: Mens de to første bevisst har forsøkt å smelte sammen den kurdiske folkekulturen med en moderne sosialistisk ideologi og ønsket om kvinnefrigjøring, har DHP fremstått som et mer eller mindre kunstig forsøk fra PKKs side på å "eksportere sin revolusjon" til Tyrkia. Dermed har de gått inn i det samme minefeltet som en del tyrkiske partier på 1970-tallet, og som medvirket til at PKK kunne vokse til den størrelsen de har oppnådd i dag.

Følgelig mener jeg også at det er på nettopp dette punktet at PKK nå stiller svakest, i den grad de ti siste årene med opprør er blitt møtt med en massiv sjåvinistisk motkampanje som i stor grad også har kunnet slå rot i den tyrkiske delen av befolkningen. Selv om PKK i perioden har gjort mye for å skille skarpt mellom sivile og militærmål, har det likevel også vært uheldige episoder — som dermed er blitt blåst opp av Çiller og hennes allierte i MHP. Motkampanjen har foreløpig befestet en sterk polarisering, med flertallet av kurderne på den ene siden og flertallet av tyrkerne på den andre. Dette mener jeg er en situasjon som strengt tatt ikke er inneholdt i teorigrunnlaget, men som bestemt heller ikke er uforenlig med det. I forhold til Baechlers relativt betydelige optimisme på vegne av den revolusjonære geriljakrigen, mener jeg på denne måten at Tyrkia har vist hvordan det går an å presse en gerilja noe tilbake — i den grad staten og dens allierte (i dette tilfellet NATO) er villig til å godta massive menneskerettsbrudd, avbrenning av landsbyer og dermed også regulær fordrivelse av en fattig lokalbefolkning (Baechler: "…pervertere de politiske idealene sine"). Etter så vel Algerie-krig, Vietnam-krig og en betydelig rekke andre kriger er dette slett ikke noe nytt eller fremmed for de vestlige politikerne, det nye er at krigen foregår inne i selve NATO-området og at Kurdistan er så mange ganger større enn både Nord-Irland og Baskerland.

Samtidig har resultatet vært en dramatisk opptrapping av den folkelige støtten til geriljaen, som i teorien derfor bare har å spille sine kort riktig (jmf. Baechlers "spillteori"). I praksis mener jeg imidlertid det kan virke som om PKK har vært mer opptatt av å søke venner i andre land, enn de har vært av å bygge et kampfellesskap ikke minst med den tyrkiske arbeiderklassen: Dette er likevel ikke hva jeg vil kalle "venstrenasjonalististenes fiendskap over for klassekamp" (Rubenstein), i den grad jeg ikke har funnet eksempler på at PKK faktisk skulle ha motarbeidet streiker o.l. Til gjengjeld mener jeg det er tydelig at PKK åpenbart heller ikke har vært så opptatt av dem og i hvert fall ikke vært en del av dem, noe jeg tror i høy grad kan tilskrives deres sosiale grunnlag som et geriljaparti:

"Guerillakrig betyder imidlertid ikke kun en ændring i kampens geografi, men også i dens sociale indhold…. Det afgørende mål for den revolutionære intelligens, der udgør guerillaens ledelse, er erobringen af statsmagten for at opnå national selvstændighed.…For de sidstnævnte [småborgerskabet] drejer kampen sig om at oprette et territorium, at have sit eget hjørne af jorden at regere over, og det anses som et mål i seg selv, som alle "nationale" klasser burde kunne samles om. For marxister er national uafhængighed udelukkende et middel, en kamp for at fjerne den nationale undertrykkelse, der er en hindring for den frivillige sammenslutning af den internationale arbejderklasse i en mulig "union af rådsrepublikker". (Molyneux 1992)

Uansett om det er mulig å på denne måten entydig definere "arbeiderinteresser", mener jeg hovedpoenget med Molyneux er at han forutsier ganske presis hvordan geriljaen vil kunne godta et kompromiss som ikke nødvendigvis innebærer en sosial omstrukturering. Jeg mener det er på denne bakgrunnen man kan forstå hvorfor PKK alltid er blitt kritisert for å "bare ville frigjøre ett enkelt folk": Hva skjer f.eks. hvis PKK en dag underskriver en fredsavtale med Tyrkia, uten at det har skjedd noen grunnleggende samfunnsendringer? 1965-1997 var det 37.617 mennesker som døde av arbeidsulykker i Tyrkia (Radikal 3.5.99), dvs. noe nær det samme antallet som sies å være blitt drept mellom 1984 og 1999 som følge av krigen mellom hæren og PKK-geriljaen. Alene i 1998 var det 17.443 arbeidere som mistet jobben pga. politiske eller faglige aktiviteter (IHD 1998). Dette er problemer som ikke av seg selv ville blitt borte, selv om PKKere ble valgt til kommunestyret i Diyarbakir eller Batman. Og hva med ARGK; ville de blitt til en lokal politistyrke mot de misfornøyde og arbeidsløse kurderne som fortsatt ville være akkurat like utstøtt av samfunnet som tidligere? Ville de mest radikale blitt med i et stadig mer selvstendig Hizbullah, og startet opp hellig krig mot de "vantro kommunistene" og deres tyrkisk-kurdiske politistat? Kanskje det kan være interessant med et lite blikk tilbake på hva et ledende PLO-medlem sa allerede i 1980:

"What we feared most of all…has happened. Our movement has become bureaucratized. What it gained in respectability is lost in militancy. We have acquired a taste for dealing with governments and men of power. We take their opinions and wishes into account. We have let ourselves be dragged into the Byzantine intrigues of inter-Arab relations and whether we like it or not we ‘went into politics’ in the least flattering sense of the term. Recoiling from accusations of terrorism, extremism or adventurism by more or less well-intentioned professional diplomats, we knocked ourselves out to demonstrate at all costs our moderation, flexibility and conciliatory spirit, forgetting that such was not our primary vocation. So we came to be seen less as revolutionaries than as politicians. It goes without saying that this change in our image was very damaging for us among the Arab masses, who had expected more from us. Yet this loss was not compensated for by a corresponding rise in sympathy on the part of Americans and Europeans…"(Abu Iyad i Rapoport (red) 1988:53-54)

Jeg tror det er en slik fare som er den mest påtrengende for PKK i dag. Jeg mener det er vanskelig å innkretse presist hvilken vei de beveger seg, men poenget er kort sagt at de har gått svært langt i å vise forhandlingsvilje: Selv om de også har sagt ting som motsier dette, har de likefullt gått til det skrittet å gi signaler til de styrende om at de er villige til å stoppe på halvveien og akseptere en type forhandlet løsning. Ikke en gang det var akseptabelt verken for Tyrkia, USA eller Norge for den saks skyld: Öcalan ble ikke innvilget asyl i ett eneste av de europeiske landene, og Tyrkia har ikke på ett eneste tidspunkt valgt å åpne for noe annet enn en total utryddelse av "terrorismen" i landet. En uavhengig og demokratisk kurdisk stat ville ikke alene bli avvist av Tyrkia, men også Iran, Irak og Syria. I tillegg ville det ikke bli tolerert av USA. Det betyr også at enhver form for et revolusjonært Kurdistan som ikke nyter en stor støtte i befolkningene i de andre land helt sikkert ville bli forsøkt kvalt i fødselen, med alle tilgjengelige midler.

Trass de store fremgangene i løpet av 15 år med geriljakrig, har den kurdiske nasjonale frigjøringsbevegelsen ikke klart å akkumulere nok styrke til å selv tvinge gjennom en demokratisk og politisk løsning på konflikten. Med sin hovedlinje på 1990-tallet om å legge et internasjonalt press på Tyrkia fra utsiden, har PKK enten ikke prioritert eller hatt hell til å bygge opp en pro-kurdisk fredsbevegelse i Tyrkia. Med Öcalan i fengsel har bevegelsen fått et klart samlingssymbol langt ut over PKKs og ERNKs grenser, og samtidig også mer handlingsrom til å oppsummere erfaringene fra 25 års allsidig partiarbeid. Jeg vil derfor slutte av med den følgende teksten, som jeg tror gir et bra inntrykk av situasjonen slik den fortoner seg i den ganske nære fremtiden:

"Tension is rising within the organization, particularly since Öcalan has blamed the guerilla leaders in the field for any and all atrocities and errors committed in the past. The guerilla leaders know that the prestige of the PKK is based on their activities, and that, with Öcalan in prison in Turkey, they have more autonomy than ever. PKK cadre inside Turkey are trying to sense the possibilities of the new situation, while those in Western Europe have been reinforced by their capacity to organise massive demonstrations to protest Öcalan’s arrest (before his arrest, the PKK leader had accused the Diaspora cadre of weakness). The Kurdish national movement defines itself as "Middle-Eastern, Turkish and European". But it has always had difficulty operating in the complicated and pluralist milieu which surrounds it. …Öcalan’s arrest and trial has reinforced the Turkish army’s recent defeats of the PKK units in the Kurdish area. It is still possible for the political wing of the Kurdish national movement to regain the initiative, but only if it can speak to the social as well as the national aspirations of its people." (Orçun 1999)